Er frykt blitt en forbudt følelse? | Akan.no

Er frykt blitt en forbudt følelse?

Publisert: 15.10.2020

Hun sitter på asfalten med bena godt trukket oppunder seg, og hviler pannen på de nakne knærne som stikker ut av den hullete jeansen. Det mørke håret henger tungt nedover og dekker ansiktet hennes.

Rundt henne står det ti – tolv tenåringer i 15-16 års alderen. Noen med ølbokser i hånda, andre med brusflasker. Det er en rolig og god stemning på fortauskanten ved parkeringsplassen. Flere av ungdommene hilser og smiler når de ser en liten gruppe på fire voksne i gule refleksvester med bilde av en svart ravn, lyse opp den mørke høstkvelden. Andre snur seg bort og vil helst ikke bli sett. Matbutikken på hjørnet ved siden av er åpen fortsatt, og mennesker myldrer ut og inn på jakt etter fredagssnop og lørdagsfrokost. I det den ene natteravnen setter seg ned på huk foran jenta og tar henne forsiktig på skulderen, kommer to jevnaldrende jenter løpende ut av butikken med en cola i hånda. De gir den til jenta og ber henne drikke så hun vil føle seg bedre. Når natteravnen spør hvordan hun har det, svarer hun at hun har drukket litt for mye og føler seg litt dårlig, men at det går bra. «Jeg må bare bli bedre før jeg skal hjem. Jeg tør ikke dra hjem enda» sier hun med blanke øyne.

Miljøskadd som jeg er etter mange år med rus- og avhengighetsproblematikk på CV-en, ser jeg paralleller fra jenta på asfalten denne kalde fredagskvelden, til arbeidslivet. Fellesnevneren er frykt. Jenta er antageligvis redd for at foreldrene vil bli sinte å kjefte på henne for at hun har drukket. Kanskje blir det husarrest til og med. Foreldrenes sinne, eventuelle kjefting og straff, er igjen styrt av frykt. Men mest av alt av kjærlighet. De er bare redd for datteren sin. I arbeidslivet beskrives også frykt som forklaring på hvorfor ledere utsetter å ta samtaler med ansatte når bekymringen eller mistanken om et rus eller spillproblem dukker opp. «Jeg er redd for å ta feil. Jeg er redd for å ødelegge den gode relasjonen vår. Jeg er redd for å gjøre vondt verre for vedkommende.» På samme måte er det ofte frykt som hindrer oss i å be om hjelp eller melde fra om en bekymring overfor en kollega. «Mister jeg jobben? Mister kollegaen min jobben? Hva blir konsekvensen dersom jeg sier fra?»

Frykt er en av de vanligste og viktigste følelsene til både mennesker og dyr. Frykt har reddet menneskeheten fra å ikke bli drept av rovdyr fra tidenes morgen. Frykt er en normal fysisk respons ved hendelser som utgjør en fare for vår overlevelse og kan faktisk redde livet vårt. Kroppen skiller ut adrenalin og kortisol og setter oss i beredskap. Sansene våre skjerpes, og vi gjør det som må til for å komme tilbake til trygghet. Vi kan velge å kjempe imot, eller flykte unna faren. Men årsakene til frykt kan være mer kompliserte å forstå. For vi kan også kjenne frykt i situasjoner som ikke er direkte livstruende, men ubehagelige. Frykt for å bli forlatt, sviktet, kjeftet på, latterliggjort, miste jobb og inntekt er bare noen eksempler på hva som kan drive frem frykt. Men nevnte eksempler er noe vi alle kan kjenne på gjennom livets løp, både en og flere ganger. Så hvorfor hører vi så sjelden noen si at «jeg er redd»? Er frykt blitt en tabubelagt følelse? Er det et nederlag å være redd? Har vi hørt så mange ganger gjennom oppveksten at «dette er ikke noe å være redd for» at frykt er blitt en følelse vi har lært vi ikke skal føle? En forbudt følelse?

At man som barn får høre at man ikke skal være redd er nå en ting. Men det gir seg jo ikke. For som voksen hører vi gjerne at «dette tåler du». Det er den voksne måten å si «ikke vær redd». Men ubehaget frykten skaper i kroppen kjennes sterkt likevel og setter i gang kroppslige reaksjoner som ofte forklares som stress. Det skal litt til å innrømme for seg selv og andre da at jeg er redd. Gjør det meg svak? Er det en svakhet å vise sårbarhet eller er det en styrke? Jeg er ikke i tvil om at jeg ser på det som en styrke. Likevel tror jeg aldri jeg har sagt høyt til mine barn at jeg er redd. Jeg har tvert imot mobilisert alle krefter jeg har til å vise styrke og kontroll. Jeg har pakket inn budskap som har vært krevende å formidle til kolleger eller venner i frykt for konsekvensene ved å vise sårbarhet. I ettertid har jeg tenkt at jeg kanskje bare skulle sagt det som det var, sagt at nå er jeg litt redd for hva som vil skje hvis jeg sier det jeg skal si.

Jeg har ofte fått spørsmål som rådgiver og kursleder om jeg synes ledere som ikke tar vanskelige samtaler med sine ansatte er feige eller konfliktskye. Og jeg har svart ja på det spørsmålet mange ganger. Men bak ord som feighet og konfliktskyhet ligger det ofte frykt i en eller annen form. Så kanskje vi må snakke mer om frykt, om det å være redd i ulike situasjoner slik at flere blir trygge nok til å være åpne om egen frykt. For paradoksalt nok må du jammen være trygg for å vise at du er redd. Og trygghet er ofte resultat av å være sårbar overfor hverandre. Henger du med?

Jeg var en av de fire natteravnene den mørke høstkvelden. Og jeg klarer ikke slutte å tenke på at om et par år er det min datter som sitter på den kalde asfalten, litt for full, ganske dårlig og veldig redd. Da håper jeg bare hun tør å ringe meg. At hun tør å komme hjem. At hun ikke er redd for det. For jeg kommer antageligvis til å sitte hjemme – å være litt redd.


Skrevet av: Camilla Lynne Bakkeng

Fagleder ved Akan kompetansesenter. Utdannet sosionom med engasjement for organisasjonsutvikling.