Et sted der fremme står lyktene tent | Akan.no

Et sted der fremme står lyktene tent

Lanterne

Jeg var en pussig unge. Med en overdreven hang til det triste. Ingerid Sletten av Sillejord var en av yndlingssangene mine. Jeg spilte plata jeg hadde fått av farfar om og om igjen på den lille rosa platespilleren min, mens tårene spratt. Men et sted der fremme står lyktene tent – også for Ingerid.

Jeg synes det var så utrolig trist med lua til Ingerid som det til slutt ikke var tråden igjen av. Solveigs sang i Peer Gynt fikk hjerte til å briste. Stakkars Solveig som ventet og ventet forgjeves i 40 år. I voksen alder er vel heller konklusjonen at Solveig kan være glad for at det gikk både vinter og vår og neste sommer med og det hele år.

Men jeg gråt over at hun ikke fikk Peer. Jeg elsket bøker hvor handlingen krøp inn under huden på meg. Hamsuns Markens Grøde og historien om Inger som måtte på tukthus etter å ha satt barnet sitt ut i skogen for å dø, ble lest med stor innlevelse – også mens tårene trillet. Og slik kunne jeg ha fortsatt.

Etter hvert utvidet jeg repertoaret. Jeg ble blodfan av Ole Paus. Kunne alle tekstene utenat. Det var tekstene som fenget. Ikke bare Ole Paus sine. Den norske versjonen av Streets of London av Finn Kalvik ble på mange måter en ledesnor videre i livet.

Og kanskje har du sett
Henne som alltid går alene
Med stritt og skittent hår
Og med fillete klær
Hun hilser ikke på deg
I hverken solskinn eller gråvær
Går rundt med en gammel bag
Og alt hun eier har hun der…

Akkurat ja. Hun drømte neppe om å rusle rundt i gatene med alt sitt jordiske gods i en gammel bag da hun skulle velge linje på videregående. I hodet mitt spolte jeg alltid tilbake. Ga henne et annet liv, en familie, en jobb, et ståsted. Deretter diktet jeg en dramatisk historie om hvordan den stakkars dama havnet på gata.

Ingen drømmer om en slik skjebne, ingen tror at det skal gå så langt. Mange av dem vi ser på gata har faktisk levd et annet liv en gang i tiden, hatt barn, familie – og en jobb. Vært en del av arbeidslivet.

Det blir spekulasjoner og et tankeeksperiment; men sett at noen, kanskje sjefen, hadde tatt en samtale med henne de første gangene han syntes det luktet alkohol? Eller en kollega hadde våget å si ifra: Jeg ser at du har utfordringer nå – og jeg er bekymret for deg. Vist omtanke. Arbeidsplassen er faktisk en unik arena for å forebygge og håndtere rus- og avhengighetsproblematikk. Her befinner størstedelen av den voksne befolkningen seg. Kanskje hun meg bagen også var der?

Og det går som regel veldig mange år fra et problematisk mønster, til vi kan snakke om en avhengighet – som faktisk er en diagnose. Veldig mange år, og mye som kunne vært gjort fra mange hold.

Ofte er det ikke så mye som skal til. For de fleste av oss holder det at noen ser oss. Uttrykker medmenneskelighet, vil hjelpe. Ikke sjelden er jobben det siste som ryker. Med den forsvinner også mye av livsgrunnlaget for mange. Det kan vi hindre.

Min hang til det triste førte meg inn i journalistikken. Jeg skrev så blekket sprutet. Om verdens urettferdighet, om tro og tvil, om kjendiser og politikk og om skjebner så triste som et vondt langt år.

Felles for mange av disse historiene er at folk reiser seg. Fra vonde opplevelser, fra svik og bedrag, fra ulike former for avhengighet. Årlig mottar vi rundt 700 henvendelser om veiledning på telefon, chat og e-post. Fra ledere, HR, kollegaer og tillitsvalgte. Mange av dem som ringer har konkrete problemer de må løse, utfordringer eller bekymringer. Andre ringer kanskje bare for å få noen råd. Jeg liker å tro at det betyr at veldig mange av disse henvendelsene ender med at ansatte i arbeidslivet med rus- eller avhengighetsproblematikk får hjelp. Så neste gang du tenker at en på jobben din har det vi så pent kaller utfordringer; si i fra at du er bekymret. Jeg sier som Ole Paus: For et sted der fremme står lyktene tent.

Det er som den skinnende månen har styrtet i havet.
Og stjernene råtnet på himlen, og himlen ble svart.
Du ser ikke lys, og du ser ikke land, men bare hold ut og hold fast -for snart kan du se klart igjen –
For et sted der ute står lyktene tent.
Alt er en overgang.
Abrakadabra min venn .

Du føler deg liten og vraket og glemt og alene.
Og veiene bak deg er broklagt av drømmer som brast.
Likevel har du en drøm igjen, den drømmen er alt hva du eier og har så hold fast ved den.
At et sted der fremme står lyktene tent.
Alt er en overgang – abrakabra min venn.


Skrevet av: Unni Grevstad

Kommunikasjonsleder i Akan kompetansesenter med over 30 års solid erfaring innen journalistikk og kommunikasjon. Sterkt samfunnsengasjement, har jobbet som journalist, spesialrådgiver og kommunikasjonsansvarlig i en rekke organisasjoner – og har fortsatt tro på at det er mulig å skape endring.