Ett lys for arbeidsglede

Publisert: 05.12.2014

Sist søndag tente vi det første adventslyset. «Det tennes for glede, mamma» sa mine to håpefulle, idet de skjønte at jeg hadde glemt adventsverset.

Det nærmer seg jul og avslutning av 2014, som for min del har vært det mest hektiske, arbeidskrevende, utfordrende og spennende året noen gang. Idet fyrstikken tok fyr, og det første adventslyset ble tent, tenkte jeg at jeg aldri må glemme gleden ved jobben min, selv i de mest intense periodene. Arbeidsglede altså. Og med arbeidsglede tenker jeg på hva som gjør at jeg hver dag gleder meg til å gå på jobb, og på mine verdier for jobben jeg gjør som rådgiver i Akan kompetansesenter.

I går holdt jeg kurs for en liten eksklusiv gjeng med ledere et sted på Vestlandet. Jeg lot deltakerne bestemme agendaen, og de ønsket blant annet å lære mer om spillproblematikk. I det jeg snakker om dataspill understreker jeg at de kanskje ikke har kolleger som spiller så mye dataspill at det påvirker jobben, men at de høyst sannsynlig har noen kolleger som er foreldre til barn som spiller så mye dataspill at det påvirker familierelasjonen og skolearbeid.

Ørene spisses, øynene er store og jeg forstår at temaet interesserer. Godt ut i et resonnement heves en arm og mannen foran meg forteller at han vil dele noe med oss. «Jeg har vært i denne situasjonen» sier han med en ro og trygghet i stemmen, som om det var det mest naturlige i verden. «Min sønn ble så oppslukt i World of Warcraft da han var 16 år at det gikk utover vår familie og jobben min. Jeg ble sykemeldt tilslutt, jeg» sier han. «Husker dere ikke det da?» Det gikk et lite gisp gjennom forsamlingen, og han la til: «Dagene var preget av krangel og mas. Mellom oss som foreldre og han, og mellom meg og konen min. Vi visste til slutt ikke hva vi skulle gjøre så vi kontaktet de vi trodde kunne hjelpe oss; familieterapeut, psykiatrisk ungdomsteam og skolehelsetjeneste. Etter mange samtaler og nesten to år med spill som det eneste vi snakket om kom redningen» sier han. «Han fikk jobb. Da falt alt på plass for han og for oss.»

Deltakerne kjente hverandre godt. De har jobbet sammen lenge. Men dette var nytt for de fleste i rommet. De roser han for åpenheten. For å dele sine erfaringer med oss. De klemmer og tar vare på hverandre. Og jeg takker han spesielt fordi slike historier gir tyngde og troverdighet til min kunnskap og jobb.

Så hvor er sammenhengen her? Og hvordan kan jeg gjøre andres sårbarhet til min arbeidsglede,  tenker du sikkert nå? Vi må tilbake til verdiene. Hvis det vi gjør med Akan-arbeidet bidrar til å øke forståelse, kompetanse og åpenhet om medarbeideres rus- og spillproblematikk, og ikke minst når det gjelder pårørende, er det verdt å være sliten når året går mot slutten og juleferien nærmer seg. Hvis noen får støtte og hjelp fordi Akan-arbeidet i virksomheten bidrar til åpenhet og kompetanse, berører det meg og gjør meg glad.

Det nærmer seg andre søndag i advent. Da skal jeg tenne to lys. To lys for håp og glede


Skrevet av: Camilla Lynne Bakkeng

Fagleder ved Akan kompetansesenter. Utdannet sosionom med engasjement for organisasjonsutvikling.