Fair play eller rødt kort og utvisning?

Vi elsker idrett i Norge. Idretten fremmer sunne og gode verdier, skaper felleskap, bygger kultur og skapes av frivillighet. Vi elsker stjernene våre. Vi hyller dem og ser opp til dem. Samtidig møter vi norske idrettsutøvere utenfor idretten. Noen velger å friste deg til å satse pengene dine for å vinne. Det er jo bare å ta på seg lykkebokser’n, «chille» og spille i vei?

For litt siden hadde jeg en samtale med en lærling som fortalte at han flere ganger hadde vunnet stort ved å «bette» på fotballkamper. «Du vet Stian, når det regner før kampstart og gressmatta er glatt, det er da de stygge taklingene kommer. Da lønner det seg å spille på gule kort. Jeg spiller fotball selv, da er det lettere å vinne». Da jeg spurte hvor mye han hadde tapt, visste han ikke det. Jeg spurte hvor mye av det han har vunnet han hadde brukt på noe annet enn å spille videre? Det var lett å svare på. Alt han hadde vunnet hadde han brukt til å spille videre.

Medaljens bakside

Det er lov å spille pengespill i Norge. Vi skal ha, og har friheten til å velge hva vi ønsker å bruke pengene våre på. Og når du ikke spiller over evne så kan det være både spennende og gøy. For noen tilfører det også en ekstra dimensjon til det å følge idrettsheltene våre kjempe om medaljer og ligagull. Men for hvert trofé som løftes under regnet av konfetti og fyrverkeri er det en bakside. Det er den baksiden jeg får høre om.

De siste årene har Akan kompetansesenter opplevd en økning av henvendelser som omhandler personer med pengespillproblemer på vår veiledningstjeneste. Vi har ikke grunnlag for å si om det skyldes økning i antall personer med utfordringer eller om det skyldes økt bevissthet. Men det som er tydelig er at norsk arbeidsliv møter disse utfordringene ukentlig. Ansatte som har økonomiske problemer grunnet gambling, som igjen får negative konsekvenser for arbeidsforholdet i form av fravær, arbeidsutførelse og atferd på jobb. Hvis vi da legger til familierelasjoner som blir berørt, så møter vi ukentlig på tilfeller som påvirker svært mange i den norske befolkningen. Deg, meg, barna i nabolaget, kolleger og foreldre …

Dommer’n dømmer

Idrettsheltene våre skal også ha friheten til å velge hvem de ønsker å samarbeide med, hvor de ønsker å investere sine penger og hva de vil bygge sitt omdømme omkring. Det er ikke de tidligere fotballspillerne i spillreklamen som er skyld i at noen i samfunnet vårt faller for fristelsen, lar seg rive med, og gambler med økonomien, relasjonene sine og i ytterste konsekvens livet sitt.

Men som medmennesker i samfunnet vårt har vi alle et eget ansvar for å reflektere rundt hvilke verdier og holdninger vi velger å fronte, og å være bevisst vår påvirkningskraft. Som idoler, forbilder og ambassadører er påvirkningskraften til våre idrettshelter stor. De blir sett og lyttet til. De er noen av samfunnets største influensere.

Fair play fremsnakkes og belønnes i idretten. Skittent spill får konsekvenser. Risikofylt adferd på idrettsarenaen som kan skade andre, straffes. Dommeren avgjør det. Spillet har regler som skal gjøre det rettferdig og gøy for alle. Som idrettshelter vil også deres valg utenfor idrettsarenaen bli lagt merke til. Offentligheten følger med. Der er det vi som samfunn som er dommeren. Når det blåses i fløyta, er du og jeg som avgjør hvorvidt de får prisen for fair play eller rødt kort og utvisning.