Fire vanskelige ord å si: «Vi har en ukultur»  | Akan.no

Fire vanskelige ord å si: «Vi har en ukultur» 

Se for deg at du sitter rundt et middagsbord på et jobbseminar. En medarbeider drikker seg tydelig beruset og kommer med seksualiserte kommentarer til en annen kollega.  Andre rundt bordet får det med seg.  

Jeg vil tro de fleste organisasjoner, i hvert fall om pressen spør, ville sagt at «den typen handlinger og oppførsel er uønsket og ikke i tråd med hvordan vi ønsker å ha det». En uønsket enkelthandling, der altså.  

Alle rundt bordet holdt kjeft, og ingen brøt inn. Noen småflirte og jattet med. Ingen sa ifra i etterkant om det som hadde skjedd. Eller jo, noen sa ifra, men det ble ikke tatt på alvor og fulgt opp av lederen. Deretter ble vedkommende som sa ifra, fryst ut.  

Kan vi da være enige om at vi ikke bare har en uønsket enkelthandling, men vi har en uønsket kultur?  

 

Den vanskelige u’en 

Hva er det med denne u’en som gjør det så vanskelig? Den er kanskje litt udefinerbar. Og den bringer med seg en negativitet de færreste ledere vil være kjent med at deres virksomhet har. Denne skumle u’en.

La oss droppe u’en et lite øyeblikk. Ordet “kultur” alene har en mange definisjoner. Så mange at du kan lese deg opp i lang tid hvis du skal igjennom alle. Men det finnes noen fellestrekk vi kan hente ut.   

Kultur handler om tradisjoner og historie. Det handler om regler og normer. Om hvordan vi opptrer, språket vi bruker og handlingsmønstrene våre. Og når vi snakker om organisasjonskultur, tar vi gjerne også med oss en liten håndfull verdiord som vi i større eller mindre grad har et forhold til.


Ønsket og uønsket kultur

Ordet ukultur har kanskje krympet i vask? For det jeg mener vi egentlig snakker om, er ønsket og uønsket kultur. Når organisasjoner på sine hjemmesider, gjennom stillingsannonser, i personalhåndbøker, verdidokumenter og festtaler starter med «vi har en god bedriftskultur som preges av…», så er det vel en ønsket kultur vi snakker om?   

For organisasjonskulturen vår er til syvende og sist det som faktisk foregår i praksis. Dersom det ikke er samsvar mellom slik vi ønsker at det skal være, og det som foregår i praksis, så har vi en uønsket kultur.  


Den som tier, samtykker

Om én person begår handlinger eller sier ting som ikke er i tråd med det vi ønsker, så kan vi kalle det uønskede enkelttilfeller. En enkelthendelse som ikke er kulturen. Men om ikke handlingen blir adressert, ikke får konsekvenser, ikke blir tatt tak i, så er det en uønsket kultur. 

  • Vi kan ha så mange verdiord vi vil, men hvis de ikke etterleves i praksis, er det ikke verdiene i organisasjonen.   
  • Vi kan ha de tydeligste varslingsrutiner, men hvis de ikke brukes eller følges, har de ingen verdi.  
  • Vi kan snakke høyt om nulltoleranse for rasisme, seksuell trakassering og vold på arbeidsplassen, men hvis det ikke tas tak i når det skjer, så har vi ikke nulltoleranse.  
  • Leders kontor kan ha så åpen dør og mye takhøyde man vil, men hvis ingen våger å gå inn, så er døren din lukket likevel.   

Oppsummerer ikke dette en uønsket kultur? Eller i forkortet form – en ukultur?  

Det er et siste, men viktig fellestrekk med de ulike definisjonen på kultur: Kultur er lært. Det betyr at vi kan gjøre noe med den. Vi kan endre den. Men det forutsetter erkjennelse og at vi tør si de fire ordene – «vi har en ukultur». 


Skrevet av: Stian Fjerdingen

Seniorrådgiver i Akan kompetansesenter. Han er utdannet sosionom og har bachelorgrad i drama og teater. Fjerdingen har erfaring med helsefremmende psykososialt arbeid blant minoriteter, og er opptatt av å utfordre tabuområder og forebygge opplevelse av skam i møte mellom enkeltmennesker og samfunnet.