Flinke piker og en pille for alt

Publisert: 29.04.2016

«Jeg syns du skal ta en halv Sobril før du går. Pleier alltid å ta en halv Sobril før jeg går i begravelser. Det hjelper for da slipper jeg å gråte så veldig» Et velmenende råd fra en eldre kvinnelig bekjent før min mors begravelse. NEI! Jeg vil føle. Jeg vil gråte. Jeg har det så vondt! Jeg er ikke redd for å vise at jeg har det vondt og jeg vil ikke skjule det! Og det var vondt og jeg angrer ikke på tårene. Denne dagen, en av mange vonde dager gjennom etter hvert et langt liv. Det å kjenne på vonde følelser, ha noen å snakke med som har tid til å høre. Tillate seg å jobbe med det og bli tatt vare på en stund. Det er medisin som ingen Sobril kan erstatte.

Jeg var på jobb rett etter begravelsen. På sykehjemmet der jeg jobbet hadde jeg gode kollegaer, og døden var en del av jobben vår. En meningsfylt jobb som krever tilstedeværelse og kompetent ivaretagelse av pasient og pårørende. «Det er helsebringende å være på jobb». Ja, det kan være godt med gode kollegaer og gjenvinne rytmen når man er i ubalanse. Å miste nære og kjære er en del av livet, og sorg er ingen sykdom. Men hvor i ubalanse jeg var måtte jeg kjenne på selv. Jeg hadde ikke opplevd akkurat dette før. Jeg hadde aldri mistet noen brått og brutalt før. Det menneske som alltid hadde stått meg aller nærmest. Reaksjonen på jobb kom når jeg trillet en av mine pasienter ned til morsrommet, blant de andre døde. Stelt og verdig, klar for sin begravelse. NEI! Jeg klarer ikke dekke over det jeg står i nå. La meg være i ubalanse en stund. La meg gråte, skrive, tegne, være sammen med barna mine, familien min, rydde i gamle minner. En stund. Så jeg får tid til å gjenvinne balansen. Jeg er glad for diagnosen og sykmeldingen jeg fikk av fastlegen min. Jeg var ikke syk, men kjente meg i ubalanse nok til å måtte ta vare på meg selv en stund. Jeg kom sterk og hel tilbake.

Du kan ta en Paracet når du har feber. Dempe symptomene og gjennomføre jobben du skal gjøre. På tross av at kroppen trenger ro, en seng og hvile. Du kan ta en Imovane når du ikke får sove. Du sovner, men hvorfor får du ikke sove? Er det noe som skjer i livet ditt? Noe som forstyrrer tankene og rytmen? Du kan ta en pille for å lindre mange ubehagelige symptomer, uten å måtte kjenne ordentlig etter årsaken til symptomene. Det er kjapt og greit å ta en pille. Og kanskje var det akkurat den krykken du trengte for å gå videre denne gang. Men hva med neste gang symptomene kommer? Tør du stå i det? Tar du deg tid til å finne ut av årsaken? Er det akseptabelt å bruke tiden som trengs for å gjenvinne balansen, eller og bli frisk? Er det akseptabelt å vise svakhet og gråte, trenge omsorg fra andre? Eller biter vi tennene sammen, tar en pille og går videre som om ingenting skjer? Vi får et klapp på skulderen og anerkjennelse fordi vi er sterke. Flink pike!

Jeg har tro på å gi anerkjennelse for følelser. Egne og andres. Tåle å ha det vondt, og tåle å være til stede i andres følelsesmessige smerter. Samtidig har jeg tro på restitusjon etter harde påkjennelser. Fysisk og psykisk. Jeg tror vi blir sterkere av det på sikt. Toppidrettsutøvere har skjønt viktigheten av restitusjon for å kunne prestere på topp. Å miste nære og kjære, eller bære lidelser etter traumer og sterke opplevelser krever mye energi. Tårer frigjør energi og symboliserer følelser. Vi trenger det. Det er ikke farlig å gråte. Det er befriende. Men man blir sliten. Flinke piker må lære å kjenne på følelser, anerkjenne dem og ikke løpe fra dem eller dekke over. Verden går ikke under om man hopper av karusellen en kort stund. Om vi syns vi trenger en pille for å lindre fysiske eller følelsesmessige smerter eller andre ubehagelige symptomer, ja da trenger vi ofte noe mer. En god samtale eller fler. Tid til refleksjon over hvorfor smerten er der. Hvile. Og påfyll av ny energi. En del av oppskriften er å kjenne på egne følelser, ta seg tid til det, ha mot til det og anerkjenne dem. Etter hvert vet flinke piker dette, og det er faktisk helt greit å si det!

Akan kompetansesenter ved prosjektleder Oda Sjøvoll er i ferd med å avrunde et prosjekt om helsepersonell og problematisk bruk av vanedannende legemidler. Dette er interessant og jeg venter i spenning.


Skrevet av: Ine Weum

Ine Weum er seniorrådgiver ved Akan kompetansesenter. Hun er utdannet sykepleier med videreutdanning innen bedriftshelse, rus, spill og avhengighetsproblematikk.