Forventninger stilles til oss selv og de rundt oss. De kan være gode og dårlige. Vi har forventninger til familie, venner og til kolleger. Til bøker, serier, musikk og kunst. Til ferie og til hvordan helgen skal bli. Når vi står opp om morgenen, til hvordan dagen skal bli. Forventninger har mange ansikter. Noen ganger blir vi skuffet, andre ganger blir våre forventninger innfridd, eller til og med overgått.
For befolkningen i Sudan, Gaza og Ukraina, handler det om å få dekket grunnleggende behov som mat, drikke, tak over hode og trygghet. For oss i vårt trygge land, hvor de fleste får dekket grunnbehovene, har vi forventninger om tilhørighet. Et fellesskap gjennom familie og venner privat, og gjennom kolleger på jobb.
Trygghet og tilhørighet er vesentlig for god helse og sunn utvikling. En utvikling som danner grunnlag for å kunne ha forventninger til livet og gjennom livet.
Som nygifte og nyetablerte, ønsket både Magnar og jeg å ha telefon. Vi er 40 år tilbake i tid. Norge hadde telemonopol. Såkalte mobiltelefoner kostet enormt, var store, bare nesten bærbare, og kun for noen få utvalgte som tilbragte mye av jobben i bil. Det var fasttelefon som gjaldt, og de var kun til å ringe med. Vi søkte, og fikk telefonen installert etter et tre-fire måneder. Langt raskere enn forventet! Dagens forventninger er ganske så annerledes.
Forventninger påvirkes av erfaringer vi gjør oss, og endres derfor gjennom livet.
Jeg hadde store forventninger da jeg begynte å studere i en by jeg aldri hadde vært i før, på et studiested med bare ukjente. Til og med mange av fagene på studiet var nye for meg. Da jeg møtte opp første studiedag, følte jeg meg alene. Det virket som alle kjente noen fra før, der de stod sammen to og to, noen til og med i grupper.
Vi har alle kjent på denne type usikkerhet. Når bildet vi lager oss i tankene ikke skjer som vi hadde håpet. Selv om mine forventninger denne studiedagen ikke ble slik jeg så for meg, ga studietiden meg viktig læring. Boklig kunnskap, motivasjon til å studere mer, og ikke minst vennskap for livet. Og jeg møtte mannen i mitt liv.
Gjennom studiene lærte jeg meg også å håndtere motgang. Fram til jeg begynte å studere, hadde jeg vært heldig. Knapt møtt på motgang i skolesammenheng. Men da jeg begynte å studere fag jeg ikke kjente til fra før, ble læringskurven bratt. For bratt.
Tett opp til første eksamen, måtte jeg innse at det var altfor mye jeg ikke kunne. Jeg manglet forståelse for faget. Jeg sov dårlig den natten, og strøk til min første eksamen i bedriftsøkonomi. Det var ikke noe jeg forventet da jeg startet på studiet. Men heldig som jeg var, hadde jeg en venninne som var supergod. Hun satte seg ned sammen med meg. Vi gjorde oppgaver, hun forklarte og jeg knakk etter hvert koden. På konteeksamen ble karakteren langt bedre enn forventet. Det er viktig å ikke gi seg!
På jobben møtes vi og utvikler kulturer som påvirker valgene vi tar. Vi har forventninger til jobbinnhold og hvordan vi skal ha det sammen. Mine første arbeidsår var i jappetiden. Alle piler pekte oppover. Jeg jobbet i et ungt miljø. Vi holdt til i et område hvor det krydde av spise- og utesteder. Vi fant ofte en anledning til å gå ut etter jobb. Det ble etter hvert en forventning.
Når 44 % av unge voksne svarer i en undersøkelse at de synes det er ubehagelig å takke nei til alkohol, og 300.000 velger å utebli fra jobbfester på grunn av kollegers drikking, da er det noen forventninger som ikke oppfylles. Dette handler om hvordan vi vil ha det sammen som kolleger, i og utenfor arbeidstiden.
Mange virksomheter har snakket om hvordan de ønsker å ha det sammen i sosiale sammenhenger. Men altfor mange har det ikke. Derfor har vi de siste ukene gjennomført kampanjen «brygget for ettertanke». Vi har delt ut alkoholfrie sixpacks til 250 ledere over hele landet med en oppfordring om å snakke om drikkekulturen på jobb, slik at jobbfesten blir for alle.
Bak kampanjen står arbeidslivets hovedorganisasjoner, Digitaliserings- og forvaltningsdepartementet og vi i Akan kompetansesenter. Vi gleder oss over den positive responsen kampanjen har fått, og hvor mange som har vært med på å spre budskapet.
Å huske å avklare forventninger er et forbedringspunkt for meg. Det er så fort gjort å bare anta, men glemme å sjekke av.
Jeg har selv erfaring med hvor lite motiverende det kan være når det blir glemt. Jeg ble invitert til min første medarbeidersamtale i ny stilling, uten noe ytterligere informasjon om innhold. Jeg forberedte meg godt. Hadde klart for meg hva jeg var tilfreds med, og hvilke forbedringsområder jeg ønsket å ta opp. I timen som var satt av, var min leder utelukkende opptatt av forretningsmessige tema og resultater. Og det var i all hovedsak han som førte ordet.
Som siviløkonom forstår jeg at resultater er essensielt. Men det er menneskene som skaper resultater, så jeg forventet at vi også skulle innom arbeidsmiljø-relaterte tema som internt samarbeid, erfaringsdeling og tilbakemeldingskultur. Samt at han ønsket å vite mer om hva som motiverer meg. Jeg fikk ikke en gang spørsmål om det var noe jeg ønsket å ta opp. Jeg gikk skuffet ut av samtalen. Mindre motivert enn da samtalen startet.
I ettertid fortalte jeg min leder om at samtalen langt fra svarte til mine forventninger og hvorfor. Han takket, og etterfølgende samtaler ble mer motiverende. Jeg lærte verdien av å gi tilbakemeldinger, selv om jeg gruer meg.
Istedenfor å anta hva andre forventer, er det klokt å spørre. På idebanken.no finner du en enkel metode for å avklare forventninger mellom leder og medarbeider.
Med ønske og forventning om en trygg julehøytid og et godt nytt år til deg!