Han har bare fått kjeft for dataspilling. Nå skal jeg gi han ros!

Utrolig, men sant – det gikk ganske bra. Nå er de på vei inn i pensjonistenes rekker alle sammen. Ganske kule er de fremdeles.  Det kommer til å bli spilt mye bra musikk på sykehjem og eldreboliger i de kommende årene – vi snakker om Beatles og Rolling Stones. Tror det det kan bli ganske høyt også.

Hvem hadde trodd dette? Foreldregenerasjonen var livredd. Samfunnet kom til å gå i opp i sømmene. Gutta hadde hår som rakk til nedfor øyenbrynene – en styggedom som viste vei inn i moralsk oppløsning av samfunnet.  Mange ble til og med politisk aktive og ønsket noe annet enn det de oppfattet at den stivbeinte etterkrigsgenerasjonen sto for. Peace and love. Flower power.

Uansett, normoppløsning var det, dette kom ikke til å gå bra. Utgangspunktet var sannsynligvis frykten for det nye og ukjente.

Hvorfor denne assosiasjonen?   Jo, fordi jeg synes jeg ser noe av det samme i forhold til et fenomen i dagens oppvoksende slekt.  De er jo bare opptatt av facebook, sosiale medier, nettbruk og dataspill. De snakker jo ikke sammen, sender bare meldinger og oppdateringer med bilder. Hvordan i all verden skal dette gå?(hørt den før) Eller det verste av alt, de bruker tid, mye tid, på dataspill. Huff og dobbelthuff, noe så fælt! Drap og skyting og nei takke meg til en bok av Jo Nesbø (bestialitetens mester? neida, høykultur!).

Noen av oss «gamliser» sliter rett og slett med å forstå dagens unge, det også være seg unge arbeidstakere.

En bedrift jeg nylig besøkte beskrev sin kultur på følgende måte: Halve bedriften er godt voksne på vei inn i pensjonistenes rekker. De har jobbet der i mesteparten av sitt yrkesliv. Den ander halvparten er unge nyansatte som fyller opp. «Vi sliter med å forstå hverandre», var et utsagn.  Sterkt overdrevent, mente jeg, fordi det handler vel strengt tatt om å snakke sammen på en nysgjerrig, ikke- fordømmende, måte. Snakke om forskjellene – noe som kanskje til og med kan føre til noe gøy.

I dag er dataspill blitt verdens kanskje mest voksende idrett, vi kan se det på TV, det spilles turneringer og det er høy aktivitet i sosiale medier. Et stort teleselskap er hovedsponsor for norsk turneringsspill. Mange av de unge jeg treffer er temmelig lei av de såkalte voksnes fordømmelse av aktiviteten. Det har faktisk gått så langt at de har fått piggene ut bare noen utenfor kulturen deres nevner ordet dataspill som problematisk. «Dere aner ikke hva dere snakker om!», er kvedet.

Dessverre har det gått så langt at vi i Akan har fått litt kjeft av aktive unge spillere fordi vi tilbyr forebyggende verktøy, der vi prøver å fange opp de som av en eller annen grunn har fått et usunt forhold til spill. De føler at dette er med på og øke den allerede stigmatiserende diskursen de opplever foregår.  Et både spennende og frustrerende utsagn for oss som jobber med dette.

Det vi i hvert fall vet er at en dyktig konkurransespiller bruker hundrevis av timer på å opparbeide de ferdighetene som skal til – strategisk tenking, kommunikasjon, beherske teknologien osv. Det var derfor ganske gripende å høre en far fortelle om sine to sønner under en kveldsaktivitet som Akanutvalget i en bedrift hadde invitert til. Dette var en forelesning om nettopp dataspill, generasjonskløfter og hvordan en famille bør forholde seg til dette. Foreleseren var en dyktig terapeut som jobber med dette til daglig. Etter å ha blitt fortalt hvor dedikert og dyktig en dataspiller kan være, og hvilken ressurs han eller hun kan bli for arbeidslivet, kom faren med sin historie:

«Min ene sønn har alltid vært flink til å spille fotball, han har alltid fått støtte og ros. Min andre sønn er en ivrig dataspiller, han har bare fått kjeft… Nå skal jeg hjem og gi ham ros».

En ganske emosjonell opplevelse fra en tydelig preget far.

Det var ikke alle fra Beatles-generasjonen som klarte seg bra. Noen begynte å eksperimentere med rusmidler og mistet grepet på livet. Likevel var det heldigvis ikke så mange. Vi i samfunnet har prøvd å hjelpe og støtte de som faller utenfor, en viktig verdi for oss.  Det er klart at noen ikke klarer den nye elektroniske hverdagen, den kan bli et surrogat for andre ting. Dataspill kan være selvmedisinering for enkelte – en flukt i fra en virkelighet som ikke alltid fungerer.  Vi skal være der og prøve å fange opp, hjelpe og forstå.

Vi må ikke la frykten for det ukjente legge all historisk erfaring og fornuft i skuffen.

Utrolig, men sant – det kommer til å gå bra.