Kjært barn har mange navn, og ordet hjemmekontor intet unntak. Hjemmekontoret er en del av manges arbeidshverdag for tiden, og hvordan vi opplever denne tilværelsen er forskjellig. Noen kan nok kjenne seg igjen i både gjemme- og glemmekontor, men det er vel ikke akkurat slik vi ønsker å ha det?
Hos oss etablerte vi ganske fort en digital morgenkaffe på Teams, noe jeg vet flere virksomheter også iverksatte for å opprettholde noe av det sosiale. En frivillig ordning, for å se hverandre og slå av en prat.
Hvor viktig akkurat det møtepunktet har blitt for meg, ble jeg klar over når jeg kom hjem fra ferie. Jeg dro på kontoret, der var det tomt. Noen var fortsatt på ferie og resten satt vel på hjemmekontor antok jeg? Jeg logget meg på Teams-morgenkaffen, men der var det også tomt. Vel, jeg gikk i gang med mailboksen. Der var det ikke tomt, så jeg hadde mer enn nok å gjøre. Men følelsen av å være alene var det ingen tvil om at jeg fikk. Hva skjedde? Hvor var mine gode kollegaer? Jeg savnet rett og slett praten og møtet!
Nå skal det sies at mine gode kollegaer etter hvert dukket opp, både på kontoret og på skjerm. Og det sosiale behovet ble igjen ivaretatt. Men tomt kontor og mørk skjem kan virkelig gi en følelse av både gjemt og glemt, merket jeg meg. Hjemmekontor eller ei.
Nina skrev i sin blogg forrige uke, om opplevelsen og utfordringene hun sto overfor etter 12. mars. Rutinene hun så sårt trengte, og som hun så hardt hadde jobbet for å etablere i livet sitt, forsvant. Jobb, relasjoner og treningsmuligheter. Hun måtte tenke om igjen, mens hun sto i krisen alene. Hvor fort er det ikke å trå feil da, tenker jeg. Hun setter ord på sin situasjon på en god måte. Sin egen sårbarhet. Alle er vi sårbare, og alle opplever i perioder ulike utfordringer. Når fellesskapet med kollegaer og rutiner endres settes vi på prøve, og ikke alle er like bevisste slik som Nina om sin egen sårbarhet. Ikke alle har gått den tunge veien og lært seg selv å kjenne. Ledere og kollegaer kjenner oss ikke så godt heller, så her gjelder det å følge opp hverandre, og etablere et godt system for det.
Så – vi kan kalle hjemmekontoret ulike ting, men vi er satt i en situasjon for å bidra til fellesskapet. Det er en felles oppgave å unngå å både å gjemme seg, og å bli glemt.
Akan-arbeid er fundert på samarbeid. Det er noe grunnleggende godt med dette arbeidet, som handler om ivaretakelse. Er du leder har du et stort ansvar for dine ansatte i hjemmekontor-tilværelsen. Tilværelsen er pr dags dato ikke frivillig.
Arbeidsgiver skal legge til rette for et helsefremmende arbeidsmiljø, og hjemmekontoret har kommet for å bli en stund. Selv jobber jeg for tiden med å jevnlig bevege meg og ta pauser fra pc-skjermen. Jeg har gått fra lap-top på fanget til kontorpult, større skjerm og riktig lys. Etter hvert må jeg nok få meg en bedre stol. Den åpne døren jeg er vant til hos min leder, kan jeg fint øve meg på i en digital variant. Jeg kan ikke forvente at min leder kommer hjem og sjekker kontoret mitt, men jeg kan medvirke til at jeg opprettholder god fysisk og psykisk helse her på hjemmekontoret.
Bare ikke glem meg! Så skal ikke jeg gjemme meg!