Hun har vært ute en vinternatt før

Vi snakker ikke så ofte om vinternettene, om de kalde ensomme nettene som i løpet av livet vil komme til de aller fleste av oss. Kanskje er det nettopp det vi burde: Snakke sammen. Taushet er ikke alltid gull.

«Vi kan ønske oss sommerdag på sommerdag, men vinternettene har det med å komme – gjerne brått og uventet» skriver Kathrine Aaspaas i Aftenposten på tampen av fjoråret. Bedre kan det ikke sies. For det er ikke slik at vi oppsøker vinternettene, de kommer når vi kanskje minst venter det.

Det gir meg noen assosiasjoner til H.C. Andersen sitt vakre eventyr «Piken med svovelstikkene»: «Borte i en krok mellom to hus, det ene gikk litt mere frem i gaten enn det andre, der satte hun seg og krøp sammen. De små benene hadde hun trukket opp under seg, men hun frøs ennå mere, og hjem turde hun ikke gå. Hun hadde jo ikke solgt noen svovelstikker, ikke fått en eneste skilling, hennes far ville slå henne».

Hva er verst av den fysiske eller den psykiske smerten? Kalde ensomme netter etter å ha blitt forlatt, mistet jobben, mistet noen jeg er glad i. Det gjør vondt å våkne fordi, frykten, sorgen savnet og fortvilelsen er så påtrengende.

Det gjør vondt

Vi vet at fysisk smerte gjør vondt. Den er konkret, der og da og det er ikke noe å lure på. Men den psykiske smerten er vel så vond for svært mange mennesker.  Og vi snakker ikke så ofte om vinternettene. Dessverre. For taushet er ikke alltid gull. En smerte som deles blir mindre, er min erfaring. Det er litt som i våre egne folkeeventyr. Når trollet kom ut i sola, så sprakk det. Likevel sitter det langt inne å dele sårbare følelser. Vi lukker døra og stenger trollet inne. For hvordan vil det bli tatt imot? Vil den jeg deler det med – meg vel? Vi trenger alle en eller flere som både kan utfordre og støtte oss når vi mister livsmot og relasjonsmot.

Gevinsten ligger i åpenheten

Kan vi snu skammen til å bli en seier ved at vi kom gjennom natten? Ved at vi er en erfaring rikere? Jeg håper det.  Vonde følelser reiser mye langsommere gjennom tause mennesker enn gjennom mennesker som deler sitt liv med andre.

Både Else Kåss Furuseth og Christine Koht er gode modeller når det gjelder å ta oss med inn i vinternatten. Det samme er familien til Ari Behn som valgte å være åpne om hans selvmord fra første stund. Jeg vil ikke påstå at smerten deres ble mindre ved å dele, men varmen og medmenneskeligheten de ble møtt med fra et helt folk, må ha varmet – og kanskje gjort sorgen lettere tross alt.

Carl Gustav Jung, sveitsisk psykolog og psykiater, snakker om tapet av illusjonen om meg selv. Vi har alle en skyggeside og ved å anerkjenne også denne siden ved oss selv, vil vi kunne bli mer autentiske. Både ovenfor andre, men ikke minst ovenfor oss selv.  Samtidig vil det kunne frembringe en sorg når jeg må endre synet på meg selv. Jeg holder likevel en knapp på at det er verdt det – og at sorgen over det jeg eventuelt mister ved å endre synet på meg selv, er kortvarig. Gevinsten ligger nemlig i åpenheten. For ved å dele egne såre følelser, erfaringer og opplevelser fra mitt eget liv, vil andre kunne få ord til sin historie. Slik kan jeg bære håpet for en som ikke har det.