Hva hvis leder ikke liker den han skal ha den nødvendige samtalen med?

I flere år har jeg visst at han har et alkoholproblem. Kolleger har gitt meg bekymringsmeldinger. Flere nå i det siste. Nå kan jeg rett og slett ikke vente lenger med å ta den nødvendige samtalen. Jeg liker ham ikke – har aldri likt ham, og vil ha minst mulig med ham å gjøre. Jeg har hatt et håp om at han skal drikke seg ut av jobben. Det gjør han tydeligvis ikke. Si ham opp kan jeg ikke.

Det var lederen før meg som ansatte ham. Jeg ville ikke engang vurdert ham. Da han hadde et lengre fravær for noen år tilbake, var det som hele bedriften fikk nytt liv; borte var den som alltid finner feil. Folk blomstret. Og produktiviteten økte.
Så kom han tilbake … Ja, hvem er egentlig han?
Økonomisjef. 58 år. En gang i fjern fortid direktør. Tidlig på jobb hver dag. Tilsynelatende alltid konsentrert arbeidende ved skjermen. Analytisk. Ekstremt opptatt av tall og fakta. Stiv og formell – totalt avstengt for følelser.

Jeg har nå sendt ham invitasjon/innkalling til den nødvendige samtalen, med kort beskrivelse av hva det gjelder – og han har bekreftet. Det begynner nå virkelig å gå opp for meg hva jeg står overfor! Jeg har knapt snakket med ham på år. Alt jobbrelatert går via mail og posthylle, og medarbeidersamtaler har jeg sørget for å gjennomføre når han har ferie. Sosiale sammenkomster deltar han stort sett aldri på. Og nå, nå skal jeg plutselig sitte alene ansikt til ansikt med ham – og uttrykke min bekymring for ham!

Tanken på samtalen holder meg våken om nettene. Hvordan skal dette gå? Er det noen som helst mulighet for at han vil tenke at jeg har gode hensikter? Tenker jeg det? Hvorfor har jeg konsekvent unngått personlig kontakt med denne mannen – som jeg jo rent faktisk har lederansvar for? Hvorfor har jeg ikke klart å være mer profesjonell? Hvorfor misliker jeg ham sånn?

Spørsmålene jager i hodet på meg. Jeg bare må klare å like ham i det minste litt før samtalen – om ikke annet bedre forstå hva jeg ikke liker ved ham.
Min motvilje overfor ham ble virkelig sterk etter en strid om forståelse av regnskapstall kort tid etter at jeg begynte i jobben, foran alle ansatte. Jeg følte meg ydmyket, av en underordnet, arrogant tallidiot med direktørnykker. Siden har det vært is mellom oss. Også da kona hans forlot ham – og heller ikke barna ville ha noe med ham å gjøre, etter hva kolleger fortalte. Også da han tok initiativ til intern sjakkturnering, som jeg selv hadde tenkt på og ønsket, men da gikk i mot fordi forslaget kom fra ham. Han hadde faktisk strukket ut en hånd, som jeg ikke hadde tatt. Han må ha visst at jeg var interessert i sjakk. Hva med hans interesse for økonomisk historie? Fiskeinteressen hans? Jeg vet jo at vi deler mange av de samme interessene – som vi gjennom alle disse årene aldri har snakket om. Har han ikke hintet fra tid til annen?
Jeg kjenner på skam. Har jeg mislikt ham av ren smålighet og uforsonlighet?

…

Fortellingen er oppdiktet. Jeg tenker at den i grove trekk kunne vært sann. At også ledere kan oppleve at negative følelser skygger for fornuften. At også de kan oppleve at noen treffer noe i dem som får dem til å dømme og utestenge – uten helt å være klar over at de faktisk gjør det.
«Hjelp deg selv før du hjelper andre», sies det om påsetting av oksygenmasker under sikkerhetsgjennomgangen i fly. Den nødvendige samtalen kan være en helt nødvendig hjelp også for lederen. Ta den!