«Hvis noen får et stort problem har vi sviktet som kolleger og ledere!»

Uttalelsen kommer fra en virksomhet som oppriktig innrømmer at det frem til nå har gått altfor lang tid fra et problem er blitt synlig til noen har tatt tak.

Den samme virksomheten legger nå til at hvis noen har rukket å utvikle et så stort problem at de trenger en individuell Akan-avtale, så har de reagert for sent. De vil i stedet konsekvent ha tidlige samtaler og ta tak i det som ennå ikke har rukket å utvikle seg til et stort problem.

En virksomhet som med inkluderende holdning ser på mitt problem som sitt problem, forebygger trolig langt mer enn den er i stand til å fatte. Og parallellen til samfunn er åpenbar, ikke minst når det gjelder å forebygge distansering og mangel på empati; når folk blir godt kjent med hverandre oppstår først og fremst positive bånd. Det er alltid mer som forener enn som skiller mennesker – har en ikke oppdaget det har en ikke gått godt nok inn for å bli kjent. Hvilken nabos problemer bryr vi oss konstruktivt om, hvilken ikke? Hvilke grunnleggende forutsetninger må være til stede for at vi konstruktivt skal bry oss? Hvordan vil vi ha det? Hvordan vil jeg ha det den dagen jeg eller noen av mine nærmeste rammes?

Et rus- eller avhengighetsproblem er alltid kun et symptom. På hva? Det vi kan være sikre på er at det i alles liv finnes både beskyttelsesfaktorer og sårbarhets- og risikofaktorer. En virksomhet med en aktiv inkluderende holdning overfor sine ansatte (og ideelt sett også samfunnet) kan være helt sikker på å utgjøre en beskyttelsesfaktor hos samtlige. Og ikke minst hos seg selv; det vi gjør mot andre gjør vi i minst like stor grad mot oss selv. Og la oss nå en gang for alle få en slutt på å se rus- og avhengighetsproblemer som noe isolert – det handler om helse, fysisk som psykisk, og det å ha det bra, bra nok. Akan må være en selvsagt del av det helhetlige inkluderende arbeidslivet.

‘Hvor tett et samfunn?’ er tittelen på en av nå avdøde samfunnsforsker Nils Christies glitrende velskrevne og viktige bøker. Ja, hvor tett vil vi leve og ha det – også på jobben? Noe overforenklet er svaret i boken ‘passe tett’, eller ‘tett nok’. Altså ikke klamt. Det tenker jeg må gjelde på jobben, også. For la meg nå vær så snill fortsatt få lov til å ha en dårlig dag eller to før jeg behøver å sitte og se inn i sjefens bekymrede ansikt. Takk.