I Belgia er alle private virksomheter lovpålagt å ha en rusmiddelpolicy!

Riktignok er det bare det som kan kalles en intensjonserklæring om å ha et rusmiddelforebyggende arbeid de er pålagt. Dette er forhandlet fram i Hovedavtalen og støttet gjennom lovverket.  Vi hadde nylig besøk fra organisasjonen VAD i Belgia som jobber med mye av det samme som vi i Akan kompetansesenter gjør her hjemme. Interessant hvor like problemstillinger vi står overfor, selv om denne forankringen av en rusmiddelpolicy er ny for oss.

Burde vi hatt noe tilsvarende i Norge? Et pålegg om å ha Akan? Eller er vårt prinsipp om at den enkelte virksomhet selv skal ta stilling til hvilken rusmiddelpolicy de vil ha, en bedre måte å oppnå resultater på? Ved at de tar ansvar selv kan det jo tenkes at engasjementet og ansvarsfølelsen for å gjøre policyen til et aktivt og levende dokument blir større, enn om det kom som et pålegg… Kanskje.

For et par uker siden hadde jeg et kurs der jeg møtte flere Akan-kontakter som har holdt på noen år. De etterlyste nettopp dette med at det hadde vært så greit om det fantes et lovpålegg eller lignende der det var krav om at bedriften må ha orden på Akan-arbeidet. Flere hadde opplevd det som en mangeårig kamp å få ledelsen til å sette av tid til nødvendig lederopplæring, og å få rom for å drive forebyggende innsatser. Rart egentlig at det er Akan-kontaktene som er frustrert over dette.  Ifølge Arbeidsmiljøloven så er det vel ledelsens ansvar å ha orden på Helse-, Miljø- og Sikkerhetsarbeidet. Og det er ledelsens ansvar å informere alle ansatte om hva som gjelder i virksomheten.  Og at man skal ha et helsefremmende arbeidsmiljø – altså ett steg lenger enn forebygge skader eller problemer! Verneombud og Akan-kontakter er mer å betrakte som støttepersoner i arbeidet. Men så er det altså Akan-kontakten som etterlyser mer aktivitet, og mange ganger, at det vises en tydeligere holdning fra ledelsens side når det gjelder hvilke kjøreregler vi har på vår arbeidsplass!  Og hvordan etterleves reglene i hverdagen?

Dilemmaverktøy

Du har kanskje ikke unngått å få med deg at vi nylig har lansert 9 korte videofilmer med påfølgende spørsmål til gruppearbeid. Vi har kalt dette dilemmaverktøy siden det viser situasjoner som mange vil kjenne igjen der det ikke er så godt å vite hvordan man selv ville reagere.  Noen eksempler er: Hvordan reagerer kollega  når en annen kommer fyllesyk på jobb? Hvordan er formen når vi er på seminar? Skal vi planlegge vorspiel før personalfesten? Hva gjelder ved representasjon? Filmene tar bare ett par minutter hver, og kan brukes som triggere til å få i gang en diskusjon i personalgruppa. Du finner dem på Akans hjemmesider.

Jeg har allerede erfaring med å bruke noen av filmene ute i virksomheter der tema har vært aktuelt. Vi har fått veldig god respons på dem. Det er lett å kjenne igjen situasjonene, selv om den viser en annen type arbeidsmiljø enn ditt eget. Og diskusjon blir det, og det er ikke alltid så godt å vite hva man selv mener om den konkrete situasjonen, hvis man aldri har været med å diskutere dette på arbeidsplassen tidligere. Det er jo gjennom å teste ut egne synspunkter i forhold til andres meninger at man kan spores til å se ting på en ny måte, og kanskje til og med endre sin egen mening. Er det ikke sånn holdninger dannes? At man får finslipt litt det man står for. Og det er vel gode holdninger som er det viktigste når vi tenker forebygging! Informasjon er en nødvendig plattform, men de fleste er vel egentlig ganske godt orientert om farene ved bruk av rusmidler. Jeg vil slå ett slag for holdningsskapende arbeid  –  og her har vi fått et godt hjelpemiddel i Dilemmaverktøyet.

Ta en titt på det selv!