«Jeg finner ikke ord»

For tida leser jeg Helene Uris bok «Hvem sa hva? Kvinner, menn og språk». Her tar hun for seg hvordan det feminine og maskuline brukes i språket, hvordan kjønnsdimensjonene speiles i ord og uttrykk, hvem som snakker i hvilke sammenhenger og andre ulikheter mellom menn og kvinner i språket og litteraturen.

Som kvinne og leder har jeg selvsagt opplevd nyansene og observert kvinner og menns tale i møter og andre situasjoner. At det finnes ulikheter, er det ingen tvil om. Men det er opp til oss å lage disse forskjellene til noe negativt eller ei. I Uris referansegruppe uttalte en av deltakerne at der en kvinne ville si «det er nok sånn», ville en mann si «det er sånn». Kvinner er altså nølende, mens menn er bastante. Jeg vil påstå at dette har en verdi.

Selv uttrykker jeg meg lite bastant. Fordi jeg vet at andre kan ha andre erfaringer og sitte på annen kunnskap. Dette har jeg reflektert en del over, og til tider lurt på om jeg skal gjøre noe med det. Men jeg har bevisst valgt å fortsette å være ydmyk i de aller fleste situasjoner. Jeg har tro på at det lønner seg i lengden. Også fordi jeg mang en gang har irritert meg over menn som fremstår bastante når jeg vet de har liten eller ingen grunn til det.

Vi trenger alle, uansett kjønn, å kunne spille på de ulike strengene språket gir. Vi trenger ulike valører i språket ut ifra hva vi skal snakke om, hvem vi skal snakke med, og hvilken stemning for samtalen vi ønsker å etablere.

Å ha «ordet i sin makt» brukes som en positiv beskrivelse. Det å klare å formulere seg tydelig og riktig i de ulike sammenhenger, er stort sett en styrke. Det å ha et tydelig budskap gjør at andre lytter og forstår hva du ønsker med det som sies. Som leder er det bra å være flink til å uttrykke seg, og å snakke med tyngde. Vi vil vel alle være enige i at det er greit at en leder er tydelig når han eller hun skal beskrive forventninger til jobben som skal gjøres. I slike sammenhenger er det positivt for medarbeidere eller andre å skjønne hva «bestillingen» er. Vi liker også politikere som snakker tydelig, og ikke pakker inn politikken i «tåkeprat», eller at fastlegen forteller med «klarspråk» hva som feiler deg.

Et annet uttrykk er «jeg finner ikke ord». Da forstår vi at temaet er vanskelig. Det kan være noe vondt man har opplevd eller observert. En grusom nyhet som formidles på Dagsrevyen. Noe man synes er umulig å beskrive, rett og slett fordi språket ikke har sterke nok ord. Eller at vi faktisk er uvant til å snakke om dette temaet, og vi famler litt. De fleste av oss har tema det er vanskelig å berøre. Man sier for eksempel at menn har større problem med å snakke om følelser. Dette er selvsagt individuelt, men det er nok et trekk.

Aksel Inge Sinding, psykolog ved Institutt for Psykologisk Rådgivning, mener at det er flere grunner til at menn har større vanskeligheter med å uttrykke følelser. Til magasinet kvinnemagasinet KK, har han forklart dette slik:

– På den ene siden har kjønnene gjennom naturen og menneskets utvikling hatt ulike behov, og forskjellige måter å håndtere følelser på. Kvinner har hatt større ansvar knyttet til å ta vare på barn og å jobbe for psykologisk trygghet i flokken, og der har det å håndtere følelser vært en essensiell egenskap, sier han, og fortsetter:

– Menn derimot, har kjempet om plasser i hierarkier, der det er om å gjøre å være sterkest og tøffest, og å måtte vise for eksempel aggresjon, sinne eller å skaffe ressurser. Man ser dette i forskning i dag; kvinner virker å ha et bedre grunnlag for å både oppdage, forstå og uttrykke følelser, sammenlignet med menn.

I Akan-arbeidet tvinges vi til å snakke om det som er vanskelig, men nødvendig. Her må vi, uavhengig av kjønn, stille spørsmål og ikke komme med påstand. Og vi må lete etter de riktige ordene og formuleringene. Og finnes de ikke, må vi bidra til å skape dem. Som Bente Karlsen Røstad, «alkisen» som har stått frem i NRK og i det kommende Akan-magasinet sier: «Vi har ikke språk for å snakke om skam». Men hun gjør sin egen påstand til skamme. Både hun og mange med henne, formidler med ord hva de forbinder med «skam» og «skyldfølelse». I Akan treffer vi ansatte som trenger og som ønsker å snakke om sitt misbruk. Og ledere som trenger å lære seg å snakke med sine medarbeidere om dette.

I dette møtet med arbeidslivet trenger våre rådgivere og Akan-kontaktene og andre Akan-ressurspersoner der ute på arbeidsplassene, et mangfoldig språk som har elementer av både det feminine og maskuline i seg. Vi trenger å være spørrende. Vi trenger å ha følelsesladede formuleringer. Og vi trenger å ha tydelighet og overbevisning.

I internasjonal forskning om språk og kjønn er den engelske språkforskeren Deborah Cameron en av de fremste. Hun mener ifølge Ruth Vatvedt Fjeld i Språkrådet at man kan beskrive forskningsfeltet ut fra tre forskjellige forklaringsmodeller:

1. Mangelmodellen: Kvinners språk er ufullkomment sett i forhold til menns.
2. Dominansmodellen: Kvinners språk er annerledes enn menns fordi kvinner er sosialt underordnet.
3. Likeverdmodellen: Kvinner og menn har forskjellige kulturer. Hvis vi forstår hverandres kulturer, vil vi imidlertid godta hverandre, og forskjellene vil dermed bli borte.

Språket vårt og kulturen vår vil så absolutt være mest tjent med den siste modellen. Skal vi klare å møte mennesker i krise, må vi benytte oss av de mange mulighetene som ligger i språket, videreutvikle det og se verdien av de ulike nyansene. Det viktigste er at vi er bevisste for når vi benytter oss av hvilke uttrykksmåter og ord. Og hvorfor vi gjør det. Da vil «språket bli makt» i positiv betydning, uavhengig av kjønn.

Her kan du lese hele artikkelen fra Språkrådet.