Jeg har sluttet å telle antall ganger jeg hører ordet tysting | Akan.no

Jeg har sluttet å telle antall ganger jeg hører ordet tysting

Publisert: 12.02.2020

Å «snitche», eller å ikke «snitche», er et dagligdags og styrende fenomen i mange ungdomsmiljøer. Du skal ikke gjøre mye som er litt utenfor normen før du blir kalt «snitch» bak ryggen, og i verste fall ekskludert fra gjengen. Skremmende tenker jeg. Men jeg lurer på hvem de har det fra?

Fenomenet er ikke noe nytt. Vi er alle vokst opp med at du ikke skal sladre. Samtidig som vi ble oppfordret til å si i fra til en voksen hvis vi opplevde ubehagelige ting. Så når en i klassen på barneskolen begynte å røyke, sa jeg det til mamma. Mest fordi jeg var sjokkert selv og måtte snakke med noen. Men når hun det gjaldt fikk høre det, ble jeg holdt utenfor en uke. Så jeg tenkte at det er best å holde sånne ting for meg selv.

Her forleden kveld var det foreldremøte for niende trinn i regi av Politiet og Utekontakten i kommunen jeg bor. Rikets tilstand skulle avsløres. Hvor ille er det med ungdommene våre? Drikker de? Røyker de hasj? Det er visst det vi foreldre går og bekymrer oss for i denne fasen. Men all bekymring ble raskt bare et ekko i eget hode. Ungdommene våre var hyggelige, reflekterte, pratsomme og gode. «Dette er et bra trinn», ble det sagt.

Men en ting utpekte seg, fordi det var styrende for atferden og relasjonene deres. Og det var hvordan de brukte begrepet «snitching», eller det å sladre, mot hverandre. Det ble brukt så mye at selv de som sto for egne valg og holdninger som ikke matchet resten gjengen, fikk høre «snitch» bak ryggen. De var så konkrete at de hevdet de heller ble med på en arrangert slåsskamp for å «backe» kompisen, enn å si fra til en voksen som kunne avverge slåsskampen. For hvis du sa i fra til noen som kunne hjelpe til, ble du angiveren, og ikke hjelperen.

Politiet var tydelige på at vi foreldre er gode rollemodeller. Jovisst er vi rollemodeller for barna våre. Men hvor gode vi er, måtte jeg tenke litt over. Jeg har selv opplevd å måtte si fra til voksne mennesker, at hvis du lurer på noe om meg, så spør meg. Ikke snakk med andre om det. Jeg opplever oftere at voksne mennesker bidrar til å spre usikker, i verste fall usann informasjon om andre, enn å snakke med den det gjelder. Vi vet aldri hva som ligger bak rykter, men uansett må de stoppes. Hvis ikke blir vi «muliggjørere» ved å bidra til at andre får det verre.

I løpet av de 20 årene jeg har jobbet som kursleder og rådgiver i Akan kompetansesenter har jeg sluttet å telle antall ganger jeg hører ordet «tysting» bli brukt i norsk arbeidsliv. Ordet spyttes nesten ut, og har en gjennomtrengende negativ klang. «Jeg vil ikke tyste på en kollega» er det vi hører når temaet er å vise omsorg. Det sitter med andre ord, langt inne for norske arbeidstakere, å si fra dersom en ser at noe er galt med en kollega. Man vil hverken snakke med vedkommende selv, eller si fra til noen som i form av sin rolle skal følge opp en arbeidstaker.

Jeg ønsker meg bare at vi i større grad må tørre å avverge situasjoner fra å oppstå. Avverge at rykter og ufint folkesnakk spres bak ryggen vår. Avverge mobbing og ekskludering. Avverge ensomhet. For det er ensomt der utenfor flokken. Det er ensomt å være den som gang på gang tar opp ryktespredning, utfrysing, mobbing eller lovbrudd.

Jeg skulle ønske det var omsorg og ivaretakelse som gav oss plass i flokken. Ikke feighet og unnlatelse. Det er klart det gir opplevelse av å være med i flokken ved å bli med på slåsskampen, ved å snakke stygt om andre eller spre rykter. Men da er det feil flokk mener jeg.

 


Skrevet av: Camilla Lynne Bakkeng

Fagleder ved Akan kompetansesenter. Utdannet sosionom med engasjement for organisasjonsutvikling.