Jeg innrømmer det. Jeg har blitt skuffa når en gjest takket nei til den gode vinen min. | Akan.no

Jeg innrømmer det. Jeg har blitt skuffa når en gjest takket nei til den gode vinen min.

Ikke vær kjip! Ett glass kan du vel ta?

 

Ja, jeg innrømmer det. Jeg har faktisk blitt skuffa når en av venninnene mine takket nei til den gode vinen jeg bød på til jentemiddagen.

– Hæ? Kjører du? Men kan du ikke bare sette igjen bilen og ta taxi med de andre? Kom igjen, da! Den er veldig god! Passer godt til maten.

En av de andre gjestene kastet seg på.

– Ja, bli med oss i taxi da! Så kan jeg kjøre deg i morgen så du får hentet bilen, etterfulgt av et smil med glasset hevet.

Altså, her sto løsningene i kø. Ingen unnskyldning for å la være å drikke. Men etter et par gjentakelser fra venninnen min, og en passe klein stemning med unødvendig uønsket oppmerksomhet overfor avslaget, ga jeg meg og skjønte at jeg måtte finne fram en brus. Den hadde jeg selvsagt ikke kjølt ned. Så den var sånn passe lunken når jeg helte den i kjøkkenglasset.

 

At det kunne oppleves som drikkepress, slo meg ikke

Ikke bare ble jeg skuffa etter å ha stått over grytene i flere timer, og kjøpt inn dyre viner, men jeg uttalte det ettertrykkelig i tillegg. Gned skuffelsen utover min venninnes forsiktige unnskyldning om å kjøre sønnen på fotballcup tidlig neste morgen. Tror ikke jeg hørte på unnskyldningen en gang. Jeg var for opptatt av å overbevise henne om at det ordner seg, bare hun tar ett glass eller tre sammen med oss andre.

At det kunne oppleves som masete, og til og med som drikkepress, slo meg ikke. Det eneste jeg var opptatt av var å skape god stemning og fellesskap. I det hun takket nei, var det som at hun sa at hun ikke ville være med på den helaftenen jeg hadde invitert til. Venninnegjengen samlet rundt bordet, skåling og skråling, fnis og fjas.

Jeg hadde sett for meg at vi skulle slippe oss løs sammen, være fri og kaste hemninger sammen. Men plutselig oppfattet jeg det som en avvisning, på kanten til uhøflighet.

Hva var jeg egentlig så redd for? At venninnen min skulle ødelegge den gode stemningen og hele festen? At når hun ikke skulle drikke, så ville ikke de andre heller? Var det min egen utrygghet? Plutselig skulle en stå utenfor fellesskapet og ikke være med på galskapen. Ville det bli truende at hun skulle være edru og observere oss andre og få med seg alt som ble sagt og gjort? Det ble liksom henne og oss.

 

Skuffelsen lyste ut av øynene mine

Var dette drikkepress fra min side? Jeg ville neppe kalt det det. Det var jo ment i beste mening! Jeg ville bare forsikre meg om at alle gjestene skulle ha det gøy, kose seg og føle seg fri.

Men det er vel typisk at vi som drikker og kommenterer at andre ikke drikker, ikke opplever presset. Det er kun de som utsettes for spørsmålene om hvorfor de ikke drikker, som opplever presset. Det må vi ikke glemme. Og hvorfor følte venninnen min behov for å si «jeg kjører» i det hun sa nei takk til vinen jeg bød på? Jeg hadde ikke spurt. Men det trengte jeg vel heller ikke ettersom skuffelsen sikkert lyste ut av øynene mine. Hun rakk i hvert fall å forklare før jeg spurte. Antagelig fordi vi er vant til å måtte unnskylde valget om å ikke drikke.

Jeg burde så absolutt visst bedre, gitt jobben min. Likevel er det fort gjort å utøve drikkepress – både bevisst og ikke minst ubevisst. En liten tankevekker er at det er jeg som kommenterer, som skaper dårlig stemning i slike situasjoner, ikke den som takker nei. Det er vel på tide å legge den død – spørsmålet om hvorfor folk velger å ikke drikke. Det er en privatsak og bør ikke kommenteres.


Skrevet av: Camilla Bakkeng

Fag- og kommunikasjonsleder ved Akan kompetansesenter. Utdannet sosionom med engasjement for organisasjonsutvikling.