«Jeg tror aldri jeg noensinne kommer tilbake til normalen, eller det som vi før kjente som normalen”

Dette sitatet kunne kommet fra en norsk arbeidstaker etter lengre tid på hjemmekontor. Men sannheten er at det er ordene til en engelsk krigsfange etter andre verdenskrig.

Han hadde vært innestengt i en liten celle i over et år. Tilbake i England syntes han det var vanskelig å gå ut døren uten å spørre en vakt om lov. Cellen, piggtrådgjerdene og vaktene var borte, men i hodet var han fortsatt isolert i en liten celle.

Store kriser setter dype spor og akselererer utviklingen

Da våre foreldre, besteforeldre og oldeforeldre skulle komme tilbake til «normalen» etter andre verdenskrig, var det en annen verden enn før krigen. Det var en verden som plutselig hadde datamaskiner, penicillin, radar og atomkraft. Store kriser har en tendens til å ikke bare sette dype spor i oss, men også akselerere den teknologiske og sosiale utviklingen.

Korona-pandemien er intet unntak. Pandemien har fremskyndet en utvikling forskerne trodde lå mange år frem i tid. Vi får nye typer vaksiner og medisiner, vi får nye måter å jobbe på og nye teknologiske verktøy.

Hvordan skal vi ta med oss det beste fra vår tids største arbeidslivseksperiment?

Mange selskaper har løftet opp det vakre i full fleksibilitet, og snakker om tilliten til at folk gjør jobben sin. Som om det var noe nytt. Andre er mer tvilende til hvor vakkert det egentlig er med penskjorte over joggebukse på dårlig Teams-lyd.

For oss som bor i byer er det perfekt å slippe rushtrafikk og fulle busser 3 dager i uka. Samtidig vet vi at hvis jeg skal jobbe hjemmefra tre dager og fra kontoret to dager, og min kollega skal det samme på tilfeldig valgt tidspunkt i løpet av uken, så er det bare 12 prosent sjanse for at vi møtes på kontoret. Så må vi ha struktur og regler for når vi møtes allikevel da?

Noen arbeidsgivere ser en trend i at de unge, sultne og mest lærevillige ønsker å komme tilbake til en god arbeidsplass med sosialt liv, raske utvekslinger og lagfølelse. Mens seniorene, holder seg hjemme der de har god plass i sine store fine villaer. Det var kanskje ikke helt det vi ønsket?

Hva ville vi ha før?

La oss ikke glemme behovene vi hadde før pandemien. Arbeidsmiljø, sosiale stimuli og kultur. Lenge før det moderne arbeidslivet tvang oss inn på bussen og kontoret, jaktet vi i flokk, sanket i flokk og delte leirbålet sammen. Samtidig er det livskvalitet og effektivitet – i fleksibiliteten og stillheten ved kjøkkenbordet hjemme.

Hvordan skal vi mestre alle disse forventningene, og hvordan vi kan ta med oss det beste fra vår tids største arbeidslivseksperiment?

For hva har denne nye arbeidsformen gitt oss? Først og fremst har vi lært og fått til en masse på rekordtid. Vi har erfart at digitale møter er effektivt, vi reiser mindre med alle fordelene det har for miljøet, og vi har blitt kjent med våre kolleger på en annen måte.

Selv vet jeg etter halvannet år med digital jobbing hvordan mine kolleger har det i stuen, på kjøkkenet, og på hytta. Jeg har vinket til kollegers barnebarn, hilst på hunden Pelle, og jeg vet at en av mine kolleger har arvet de samme bokseriene fra sine foreldre, som jeg har fra mine.

Pandemien treffer oss på ulike måter

Men dette handler om mer enn bare digital arbeidsform. For pandemien treffer oss på ulike måter. De som står i frontlinjen har ikke privilegiet å kunne isolere seg. De som jobber i butikk og på sykehjem må møte på jobb, og er dermed mer utsatt for smitte enn oss andre. I for eksempel industrien ble det en skjevfordeling når administrasjonen ble pålagt hjemmekontor, mens de i produksjonslinjen måtte møte fysisk på jobb. For frilansere, utelivet og kultur ble gulvet plutselig revet bort, og mange var ikke sikre på om de hadde en jobb å komme tilbake til.

Det er en kjensgjerning at på den ene siden er dette en historie om pandemien som traff oss som en nasjon. På den andre siden handler det om hvordan pandemien traff hver og en av oss. Historiene er mange.

På’an igjen

«Og nå har vi altså kommet til punktet hvor vi skal tilbake til normalen, tilbake til framtiden», sa jeg da jeg ønsket velkommen til Akan-dagene 23.november.

Dagen etter meldte Sør-Afrika om den nye virusvarianten til Verdens helseorganisasjon (WHO). Det gikk ikke lang tid før Omikron dominerte nyhetsbildet og var på alles lepper. Så kom landsomfattende tiltak, og det var på’an igjen med munnbind, meteren og hjemmekontor og så videre.

Vi er ikke ferdig med pandemiens akutte fase, men det er viktig å snakke om og planlegge for framtiden.

Nå skal vi sammen finne veien videre

Veien videre er et interessant og krevende spørsmål, og vi i Akan kompetansesenter får mange henvendelser knyttet til gjenåpningen. I vår siste podkastepisode, «I trusa på teamsmøtet», hører du relevante refleksjoner og gode råd.

Statens arbeidsmiljøinstitutt (STAMI)  har over flere år før pandemien forsket på bruk av hjemmekontor. De konkluderer med at bruk av hjemmearbeid mer enn to dager i uken kan gi økt sannsynlighet for at folk vil drikke mer i løpet av arbeidsuken.

Uavhengig av pandemien, vet vi at tiden fra bekymring til handling er en av hovedutfordringene i norsk arbeidsliv når det gjelder problematisk bruk – og det reduserer muligheten til å få gjort noe. Mye tyder på at denne responstiden øker ytterligere på hjemmekontor. For under pandemien er det mange ledere som har opplevde det mer krevende å fange opp bekymringsfulle endringer hos ansatte som jobber hjemmefra, og de synes det er vanskeligere å ta opp bekymringer når man jobber digitalt.

Erfaringene fra det siste året er at hjemmekontor gjør forebygging enda viktigere.  Dette, og forskningen fra STAMI, er viktig å ha med seg når vi planlegger framtidens løsninger.

Vi har vært gjennom store endringer på kort tid og er i en brytningstid. Det er for oss som for den britiske krigsfangen. Vi kommer aldri tilbake til det vi før kjente som normalen. Nå skal vi sammen finne veien videre.

På vegne av oss alle i Akan kompetansesenter ønsker jeg hver især gledelig jul og alt godt for det nye året!