Jeg vet hvor den beste vinsjappa i Kigali i Rwanda er, og jeg vet hvor du kan kjøpe god vin i Nairobi. Jeg vet også om et sted som selger sykt godt øl i Awassa i Etiopia – i tillegg til verdens beste ferskpressede juice.
Skal jeg være ærlig, vet jeg om mange steder rundt om i verden hvor de selger god vin og godt øl. Og etter en lang dag i felt i verdens fattigste områder eller i krigssoner, smaker det utrolig godt. Det vil rett og slett ikke være riktig å påstå noe annet. Skuldrene senker seg, inntrykkene filtreres, hodet – og kroppen slapper av.
For sånn er det av og til. Vi tenker at vi fortjener det. Bistand er ikke for pyser, særlig ikke når du, slik som jeg gjorde i mange år, reiser verden rundt og ser og opplever ting du knapt nok kan forestille deg på en beksvart dag.
Når det lukter død lang vei og folk dør som fluer rundt deg, av aids – som tok liv av så mye som nær halve befolkningen i enkelte land for 15 år siden, eller det ikke har regnet en dråpe i manns minne og små barn dør av dysenteri fordi det lille drikkevannet de har er infisert og fireåringen veier mindre enn en nyfødt baby her hjemme.
Jeg har grått så mange tårer, følt meg så maktesløs og vært så fortvilet, sint og forbannet. Jeg har bannet imperialismen og arven etter denne opp og ned i mente. Jeg kunne hylt ut hvis jeg hadde møtt noen av disse landenes korrupte ledere. De som sitter ved makta og som lar sitt eget folk tørste og sulte i hjel, støter kvinnene sine ut i det ytterste mørke eller lar dem dø av sykdommer som for en billig penge hadde latt seg kurere, mens enorme summer i stedet går til det militære.
Jeg har møtt fortvilede kvinner som er utstøtt av samfunnet i den demokratiske republikken Kongo, etter å ha blitt gjengvoldtatt av soldat etter soldat og med påfølgende fistulaskader som resultat. Det er arbeidet for disse kvinnene Dr. Denis Mukwege fikk Nobel fredspris for i 2018. På Panzi-hospitalet i Bukavu i det østlige Kongo har han reparert skadene på tusenvis av kvinner, og hvis du ikke vet hva fistulaskader er, så kan du google det. Det er tøff lesing, virkeligheten er enda verre.
Da var det godt med et glass vin eller en iskald øl når vi kom tilbake til hotellet eller vertshuset eller hytta vi bodde i. Det kjentes helt nødvendig, som en del av en selv-debrifing. Verden ble litt lysere, inntrykkene mildnet noe, natta en smule vennligere.
Det heter seg at du skal gå til glasset med glede. Jeg vet ikke om det var gleden akkurat som gjorde at vinglasset eller den iskalde ølen smakte så godt. Det finnes massevis av yrkesgrupper som står i tøffe situasjoner hver eneste dag og hvor liv og død er en del av arbeidshverdagen. Slik sett er ikke bistandsbransjen enestående. Hvis vi ikke har noen innebygde selvreguleringsmekanismer kan ubehaget, ved vinglasset eller den kalde ølen, bli større enn gleden, bakrusen vond og langt tyngre enn den lette lykkefølelsen glasset gir der og da.
Jeg sier ikke at det er greit å drikke for å dempe sterke inntrykk – hverken i arbeidslivet eller i livet generelt, men vi må erkjenne at det skjer og at det er grunner til det. Noen ganger er nettopp virkningen for fristende til at vi lar være. Vi kommer ikke utenom at alkohol også har positive virkninger Min historie er ikke en aksept i å bøtte innpå når arbeidslivet byr på sterke inntrykk, men det er en beskrivelse av at det skjer og at vi som arbeidstakere kan komme til å tenke at jepp, den ølen her, den fortjener jeg…
Tilbake til Afrika. Afrikas stjernehimmel er magisk. En venn sa til meg da jeg begynte å jobbe i bistand for mange år siden, at du blir aldri den samme etter å ha sovet under Afrikas himmel. Han hadde rett. Jeg vet det ikke stemmer, men det må være flere stjerner på himmelen over det afrikanske kontinentet enn noe annet sted i verden.
Å våkne, av at en perlehøne kikker litt forbauset på deg der du er i ferd med å gni søvnen ut av øynene på et tak i Kidal nord i Mali – og lenge før militante islamister inntok byen – er blant mine fineste minner. Vennlige tuareger serverer kaffe, samtaler som sklir lett. Den turen handlet om vellykkede bistandsprosjekter, landsbyer som hadde fått tilgang på vann, barn som fikk gå på skole, jordbruk som fungerte.
Når arbeidsdagen var slutt i pluss 48 grader i ørkenen, smakte det godt med en iskald øl selv om denne turen ikke var en reise i nød og død. Riktignok solgte gjestehuset vi bodde på den samme kassa med kald øl til opptil flere utenlandske bistandsorganisasjoner flere ganger, men det er en annen historie.
Jeg vil ikke ha dårlig samvittighet for hverken vinglasset eller ølflaska. Det var en måte å lande både gode og tøffe dager på. Det ble sjelden mange glass. Vi var slitne og arbeidsdagen startet i otta, gjerne før den varme afrikanske solen sto opp.
Men vi må våge å si i fra dersom vi opplever at arbeidskollegaen vår er i ferd med å utvikle et problem. Lenge før det blir for mye og i god tid før for mange glass eller flasker. Det blir problematisk når det går utover relasjoner, jobb eller helse. Eller når vi ikke lenger klarer oss uten og bruker arbeidssituasjonen som en forklaring på hvorfor. Før det kommer så langt, kan skadene allerede være store. Vi må tidlig inn, ikke vente til det blir et problem. Der er arbeidslivet i en unik posisjon.
Jeg sa jeg visste hvor den beste vinsjappa i Kigali er, men jeg vet også om et vertshus i Awassa hvor de selger en ferskpresset juice som er så god at tennene fortsatt løper i vann, 20 år senere. Det ligger en kaffebar rett ved stranda i Massawa i Eritrea, som har verdens beste kaffe. Jeg overdriver ikke. Og en iskald cola på glassflaske smaker sjelden bedre enn i den Afrikanske natta.
I Soweto kan du få vin som pensler ganen med sin sødme. Det er lov å nyte både øl, vin kaffe og juice.