Jo, det er vanskelig å snakke om

Publisert: 24.03.2019

Da jeg intervjuet Bente Røstad til det Akan-magasinet som nå er i trykken, merket jeg at jeg ble uvanlig personlig engasjert i hennes historie. Hun fortalte åpenhjertig om seg selv som «alkis», hvordan hun skammet seg for å ikke klare å ta vare på barna og skape en trygg og god familie. Jeg skjønte selvsagt hvorfor dette grep meg. For jeg har vært der selv. Som barn med en alkis som stemor.

Bente klarte å snakke om noe som jeg har forsøkt å snakke om. Jeg har prøvd, men ordene er vanskelig å finne, og følelsene umulig å beskrive for dem som ikke har vært der selv. Og dette skal det helst ikke snakkes om. For fasaden skal beskyttes. Med egne erfaringer, så skjønner jeg at ledere og kolleger synes avhengighet og rus er vanskelig tema å snakke om.

Det manglet ikke på «bekymringer» i vår familie. Men hva har et barn å stille opp med? Når de voksne velger å tie og ikke gjøre noe? Bare observere og håpe det beste. «Den onde stemor» er jo et kjent begrep i eventyrene. Men for meg var hun levende nok.

Det er jo ikke sånn at egne erfaringer er fasiten på andres. Ei heller er det sånn at mine følelser og reaksjoner kan overføres direkte til andre. For vi eier våre opplevelser. Og vi reagerer ut ifra en helhet. Det jeg synes er vanskelig, kan andre trekke på skuldrene av. Og det jeg tenker er en bagatell kan få andre til å føle at verden raser sammen. Men det er noe jeg har lært av egne erfaringer, kombinert med kunnskap fra kolleger i Akan, som jeg tenker er fellesnevner for de fleste som opplever tilsvarende forhold.

For det første var jeg så heldig å ha gode og kloke søstre. Jeg var yngst, og levde dermed sammen med «den onde stemor» etter at de flyttet ut. De opplevde derfor i mindre skala det samme som meg, men de så da de var hjemme i ferier, og forsto hvordan jeg hadde det. Det å dele fortvilelsen, få humor på galskapen og ha nære allierte, var helt avgjørende for å komme gjennom tiden hjemme.

Jeg hadde også kjæreste og ei nær venninne som jeg våget å invitere hjem. De visste at de kunne bli møtt av ei «full alke», men jeg følte meg trygg på at de aldri ville bruke dette mot meg eller gi meg skamfølelse. Det var jo ikke min feil. Men ingen andre fikk slippe inn. Verken i huset eller i opplevelsene. Jeg klarte ikke å dele livet på hjemmefronten med flere, og valgte heller å sette på meg «skylapper» og komme meg gjennom tida jeg måtte bo hjemme. Min «svigermor» stilte ingen spørsmål, men forsto likevel og redde opp gjestesenga (vi var jo tross alt unge og på Sørlandet) når det var ekstra ille. Lite husker og aner jeg hva som gjorde at hun forsto, men kloke mennesker observerer og trekker slutninger.

Som barn er man prisgitt sine foreldres valg. De gode og de dårlige. Min far innså for seint sitt feilgrep, men klarte ikke å agere. Han våget ikke å ta tak, til å søke hjelp og finne løsninger. For skal man gjøre det, må man jo aller først innrømme at man har et problem. En slik innrømmelse sitter langt inne. Hos ham så langt at han lot problemet gå i graven sammen med henne. Det at han vegret seg, betydde vanskelige og vonde år både for ham og for oss rundt.

Da min far møtte henne som tidligere hadde vært både «svømmeesset» og «Sørlandsprinsessen», var hun butikksjef i en av byens beste gullsmedbutikker. Det var prestisje og «stor stas». Hun klarte å skjøtte jobben, uten at jeg skal påstå at ikke kolleger merket noe. Men etter hvert tillot økonomien at hun trappet ned i stilling. Til slutt sa hun opp, og ble hjemmeværende. Med en mann og «datter» som klarte seg selv og ikke trengte at noen var hjemme. Da hadde hun ikke lenger noen grunn til å legge bånd på seg, til å stå opp om morgenen eller til å slutte drikkingen innen rimelig tid og være i kjørbar stand dagen etter. Resultatet sier seg selv; konsumet eskalerte. Det samme gjorde konfliktnivået. Og sinnet og fortvilelsen hos oss andre som måtte leve under samme tak. Som 17-åring flyttet jeg derfor i UngBo, sammen med andre unge som sleit eller ikke ville bo hjemme. Med min fars fulle forståelse. Han var klok nok til å se, men ikke tøff nok til å handle.

For meg har egen historie rene paralleller til hvordan Akan jobber:

  • Ta den nødvendige samtalen tidlig, før problemet eskalerer.
  • Vær en god kollega og leder, støtt og hjelp.
  • Skap trygghet for at ansatte ikke blir «straffet» for å være åpen om utfordringene.
  • Avhengighet kan ramme «de beste familier», og er ikke noe å skamme seg over.
  • Løs problemene når vedkommende er i jobb, og unngå frafall. Mangel på struktur i hverdagen øker bare problemet.
  • Hjelper du den voksne i arbeidslivet, hjelper du også barna der hjemme.

Det vil jo helst gå bra. Det har det også gjort med meg. Og dette er historie. Men man skal ta lærdom av historien, og bruke den til å bli klokere. De kloke hodene har jeg jobbet sammen med en kort stund i Akan, og de har gitt egen historie nye perspektiver. Takk for det!

PS: Verken min stemor eller far lever. Ei heller mange av de voksne som burde ha reagert på vegne av barn som lever i alkoholisert hjem.


Skrevet av: Signy Svendsen

Signy Svendsen

Kommunikasjonsleder ved Akan kompetansesenter