Jo, jeg er en del av eliten

I de siste ukene har det pågått en debatt om hvorvidt vi har elite i Norge. Og hvem som eventuelt er en del av den. Ikke minst er det store spørsmålet; hva er en elite? De aller fleste har benektet at de er en del av eliten, enten de er partiledere, bedriftsledere eller fagforeningstopper. Jeg er vel litt annerledes skrudd sammen når jeg villig innrømmer at jeg er en del av eliten. Og jeg er stolt av det.

«Elite, en minoritet i et samfunn som på ett eller flere områder opptrer som autoritet innad, overfor det øvrige samfunn, og som talsmann utad, overfor omverdenen. Noen samfunn domineres av én elite, og man taler da om en herskende elite. Slike eliter finner man særlig i tradisjonelle, lite differensierte samfunn.»
Slik definerer Store norske leksikon begrepet «elite». Med andre ord; vi behøver ikke å snakke om én elite i et land.

Da NRK intervjuet folk på gata om hvorvidt de tilhørte eliten, benektet de aller fleste det. Argumentet var at de ikke var rike, de kjørte ikke rundt i dyre biler og menget seg med «fiffen», som en sa.
Men det var én person som skilte seg ut. På stemmen kunne han høres ut som litt eldre, distingvert mann. Han innrømmet at han var en del av eliten. Og begrunnet dette med at han hadde to høyere universitetsgrader. Han definerte seg dermed som en del av kunnskapseliten i det norske samfunnet.

Da er vi etter mitt skjønn ved poenget: I Norge der vi har vært så heldige og opplevd små forskjeller mellom mennesker, har vi ikke etablert elite som skiller seg fra folk flest. Selv dem med høyere utdanning, direktørstilling eller regjeringsmedlem, slåss om plassen på trikken til og fra jobb, og de handler stort sett i de samme matbutikkene som andre. Min kollega kunne her om dagen, kanskje litt overrasket, fortelle at hun hadde tatt samme buss fra Sørlandet til Oslo som Monica Mæland, kommunal- og moderniseringsministeren en søndag ettermiddag. Hun kunne kanskje ha kjørt statsrådsbil, hva vet jeg, men hun satt altså på en fullstappet buss i fire timer og leste sakspapirer og småsov som alle de andre passasjerene.

Marte Mangset, postdoktor ved senter for profesjonsstudier på Oslo Met, har gjort et forskningsprosjekt om eliter i Norge, Frankrike og Storbritannia. I en kronikk i Aftenposten, skriver hun blant annet: «(…) det de franske og de britiske toppbyråkratene innrømmet, var at de hadde mer makt enn den ordinære borger. Mer makt til å påvirke politikken, til å påvirke beslutninger på områder som har konsekvenser for mange mennesker (…)». Man trenger med andre ord ikke å være elitist, altså ta avstand fra andre mennesker, selv om man erkjenner at man har mer makt og påvirkningsmulighet enn folk flest.

Det er i dette perspektivet at jeg kan innrømme at jeg er en del av eliten. Jeg har en høyere utdanning som har gitt meg posisjoner i norsk næringsliv der jeg har kunnet påvirke deler av norsk samfunnsutvikling. Nå er jeg direktør i Akan kompetansesenter. I denne rollen har jeg mulighet til å skape politikk på vårt område, og jeg bruker posisjonen til gjennom innspill å påvirke regjeringen, Stortinget og arbeidslivet. Jeg har kortere vei til makten enn folk flest vil oppleve at de har. Jeg er dermed en del av den norske makteliten.

Men noe av det viktigste i denne debatten, og som jeg frykter, er at vi snakker ned respekten for kunnskap og kompetanse. Når «kultureliten» omtales med et lite snøft, og med dette også fnyser av betydningen av kunnskap og forskning, er vi ille ute. I Frankrike har kultureliten, gjennom filosofer og andre tenkere, blitt møtt med respekt. Om dette endres nå etter hvert som elitedebatten også foregår der, vet jeg ikke, men her i Norge har vi hatt tradisjon for å legge vekt på kunnskap og har brukt forskning aktivt for å begrunne standpunkt og beslutninger. Jeg frykter at vi kan bevege oss mer mot synsing, personlige erfaringer og enkeltmenneskers historier og mindre vekt på forskning og fakta når vi velger politikk og retning. Det kan ikke minst gjelde innenfor rusfeltet, der Akan kompetansesenter opererer. I Akan er vi opptatt av å basere det vi gjør og de rådene vi gir på kunnskap, forskning og mangeårig erfaring. «Kompetansesenter» vil derfor forbli en del av navnet vårt framover. Og vi vil være stolte av det!