Kredittkort og kjærlighet

«Jeg har funnet ti kredittkort i nattbordskuffen hans, han innrømmer å ha spilt bort cirka en million kroner. Han sier at dette ikke er noe problem, vi refinansierer boliglånet.»

Denne fortellingen kom kjapt fra av en tydelig preget kvinne på Akans veiledningstelefon nylig. En tragisk, men ikke helt ukjent situasjon for oss som jobber med spillproblematikk. Det som satte i gang tanker hos meg var likevel følgende, som kom umiddelbart etter: «Jeg er jo så glad i ham.» Et flott og rørende utsagn. Men hva var det hun ville jeg skulle mene noe om?

Selvfølgelig dette, som jo er umulig å svare på fra mitt ståsted: Om hun skulle stole på ham, om det var lett å slutte å spille? Om jeg trodde det å refinansiere boliglånet kunne være løsningen. Hun gjentok flere ganger at hun var glad i ham og villig til å stille opp, men det var tydelig et lite ‘men’ her, en usikkerhet som helt klart kunne komme til å vokse. For meg var dette en utfordrende samtale hvor jeg prøvde å veie mine ord. Det ville vært lett å bli moraliserende og si slikt som at «dette må du ikke ha for stor tro på» og så videre. Selvsagt sa jeg ikke det. Jeg fortalt om hjelpetiltak som www.spillbehandling.no. Prøvde å oppmuntre henne ved å foreslå at hun burde stille noen krav om at han i tillegg til refinansiering burde søke hjelp. Ment som en ekstra trygghet. For lett tilgjengelig hjelp finnes.

Litteraturen og praksis gir like fullt dårlige odds når det kommer til relasjoner og spillavhengighet. Livslange økonomiske utfordringer og det sosiale fallet ved å måtte gå fra bolig og ende i gjeldssaneringsordninger er noe svært mange ikke klarer å stå i. Dette til tross for at de kan akseptere at spillavhengighet kanskje er en lidelse, en sykdom og et kontrolltap. Man er ikke herre i sitt eget mentale hus. At kjærligheten blir satt på prøve er ingen overdrivelse.

Det er dette det handler om, men som det ikke blir skrevet om – spillets bakside. Vi følger med på debatter om norsk spillpolitikk og nye aktører som ønsker lisens. Penger til gode formål. Tenk det. Gode formål. Det forsvarer hvorfor enkelte mister alt og kanskje mer enn alt. Studier viser at penger mange spiller med og bort burde vært brukt til barn, mat, hus og hjem. Hvem er det egentlig som har finansiert den nye flotte treningshallen, deler av kulturhuset? Det er i hvert fall ikke folk med for mye penger.

Det er fort gjort å bli politisk og moralsk for meg som jevnlig møter situasjoner som den beskrevne. Men jeg tror at virkeligheten har en plass i debatten.

Jeg vet ingen ting om hvordan saken endte. Eller ender. Men jeg må innrømme at jeg fikk en ganske dårlig magefølelse for prognosen for det forholdet på sikt, noe jeg selvfølgelig ikke kunne si.

På den annen siden er det nettopp pårørende til spillavhengige som har satt mye av problemstillingen på dagsordenen. De som søkte råd og veiledning. Noen av dem har blitt engasjerte og viktige aktivister.

I dag er det en forening som består av tidligere spillere og pårørende som holder fanen høyt. Sjekk dem ut på www.spillavhengighet.no.

Verden er ikke svart/hvitt, og de som søker hjelp før det er for sent har store muligheter for å komme seg ut av det før alt rakner. Behandling av spillavhengighet er dokumentert virksom. Men likevel får vi slike telefoner fra arbeidsgivere som forteller om økonomisk utroskap, underslag, sikkerhetsproblemer og konsentrasjonsproblemer hos ansatte som har tatt tapt store beløp.

Som en kuriositet kan jeg fortelle at undervisning om spillproblematikk var det enkelttemaet arbeidslivet etterspurte mest fra Akan kompetansesenter i 2015. Trenger vi så flere spilltilbydere i Norge, mer konkurranse i spillmarkedet og flere gode formål som skal finansieres av spill? Jeg sier som den kjente filosof Trond Viggo: tenke sjæl og mene.

Nyttige nettadresser: