Kunsten å stå bakerst i buksa | Akan.no

Kunsten å stå bakerst i buksa

Publisert: 17.09.2021

Noe av det første du lærer når du skal jobbe i dette miljøet, er å stå bakerst i buksa. Ja, du leste rett. Akkurat det samme gjør de når ansatte sliter med rusutfordringer.

Jeg velger meg de røde! Ok, valget er akkurat over, men det jeg mener er de som er rødkledde i kraftige praktiske arbeidsklær. I skrivende stund er jeg pladask midt i industri-Norge. Mellom fjell og sjø.  Naturen er fantastisk. Mor Norge på sitt beste. I dag skinner til og med sola, og fjellsidene har begynt å få høstfarger.

Her valgte man på grunn av tilgang på billig kraft og fraktmulighet, å lage et enormt industrianlegg. Et samfunn ble konstruert midt i denne idyllen.

 

Folka som lever der, imponerer meg

Landsbyen som ble satt opp kan neppe betegnes som noen arkitektonisk perle, men praktisk og solid. Ikke akkurat en sveitsisk alpelandsby. På tross av likheter i topografien.

Men, folka, de som lever sine liv der, imponerer meg. Stolt av arbeidsplassen, stolt av stedet og stolt av sin tilhørighet. Tøff humor, noen har fremdeles rullingspakka i lomma, og de bærer sine røde klær med stil.

I går møtte jeg fabrikksjefen og personalsjefen. Gjett hva de hadde på seg? Sjelden følt meg mer feilkledd med min nystrøkne skjorte.

 

Like vanlig med Akan-arbeid som å kjøpe brød på Rema

Som vanlig skulle jeg holde kurs i det som kalles Akan-arbeid og de mulighetene som ligger i det kollegiale felleskapet.

Dette er en organisasjon som er mer enn villig til å støtte folk som har et vanskelig liv.  Jeg vil påstå at de som jobber i denne bedriften er super-privilegerte. Jeg vil gå så langt som å si at hvis alkoholen eller spillingen begynner å ta over livsmestringen, er det en fordel å jobbe i denne bedriften.

De har lang historikk når det gjelder Akan-arbeid. Her er det like vanlig å jobbe med Akan, som å kjøpe brød på Rema 1000.

Mange gode opplevelser, mange ikke fullt så gode. De innrømmer at de noen ganger har kommet litt sent i gang slik at problematikken har slått vel dype røtter. Men de tillitsvalgte gjør sin jobb og presser på. Etter min mening en konstruktiv interessekonflikt.

 

Trenger hjelp, men takker nei

Våre samtaler er friske og ærlige. Den litt syngende kraftige dialekten fyller rommet.  Fortvilelsen over ikke å klare å hjelpe folk som helt overtydelig kunne trenge bistand, men takker nei, preger diskusjonen.

Gode verdier som samhold, «vi gir ikke opp», «vi bryr oss om deg», gjennomsyrer tankegangen. Noe som er veldig inspirerende for meg som en utefortstående å høre på.

 

Arbeidsbukser og rusutfordringer

De har en fasinerende metode som samtidig blir en god metafor. Fordi noe av det første du lærer når du skal jobbe i dette miljøet, er å stå bakerst i buksa. Ja, du leste rett.

Vi snakker om å jobbe i en varme, en ubeskrivelig varme. Hvordan holder du ut eller unngår brannsår?

Nettopp, du står bakerst i buksa, slik at det blir en luftlomme mellom bena og buksestoffet.

På tross av varmen så står du ganske trygt.  Og det var da det slo meg; akkurat det samme gjør de i møte med en tøff rusutfordring. De beskriver møter som noen ganger er vanskelig, de tar et lite skritt tilbake, men viker ikke. De står der til jobben er gjort.  Noe annet hadde vært utenkelig.

Lurer på om jeg skal kjøpe meg en rød arbeidsdress? En robust, uslitelig med Akan sin logo på ryggen.

Hm…

 

 


Skrevet av: Jarle Wangen

Jarle Wangen er seniorrådgiver i Akan kompetansesenter.