Kunsten å ta feil!

Hurra, jeg tok feil! Da kan jeg jo tenke nytt på saken! Dette er egentlig en drømmetilnærming, men som oftest en ganske urealistisk opplevelse, dessverre. Spesielt for oss som jobber i et fagfelt som kan involvere mange følelser. Et fagfelt med sterke meninger, lange tradisjoner og, ikke minst, mange vedtatte sannheter. At dette noen ganger kompliserer våre forsøk på å få til endring er lett å forstå.

Jeg fikk en sterk deja vù-opplevelse da jeg hørte to politikere debattere på radioen. Utgangspunktet var at de hadde vært enige om en sak, men den ene debattanten hadde fått ny viten som gjorde at han revurderte sitt tidligere standpunkt. Den andre mente dette kunne karakteriseres som vingling, som igjen forårsaket en håpløs og uforutsigbar situasjon.

Dette er et interessant dilemma. Ønsker vi å forholde oss til ny viten, eller er det tryggest å tviholde på det vi alltid har ment eller én gang lært? Blir vi dårligere mennesker, og mister vår autoritet og troverdighet, hvis vi sier at «nå er jeg overbevist om at det jeg har trodd på står for fall fordi ny viten viser at ….»? Handler det egentlig om noe som vi har et sterkt ønske om at skal være sant, og dermed blir blind for nye måter å tenke på?

Ofte møter jeg sterke stemmer som skal fortelle meg hvordan ting virkelig er.

La meg være mer konkret: Alkohol er bra for helsa? Mulig det, men her skjer det stadig nye kunnskapsbaserte endringer. Er det ikke fint hvis det er sant at litt alkohol er bra for helsa? Det er jo så deilig med litt vin, tenk om det er sunt også? Perfekt. Mye antioksidanter i vin, veit du. Men trur du ikke disse dumme forskerne i England har kommet frem til at det sannsynligvis ikke stemmer likevel? Som igjen har ført til at myndighetene har kommet med nye helseanbefalinger når det gjelder alkoholinntaket vårt. Før var litt alkohol ok for kropp og sjel, nå er veldig lite ok. Hmm …. Kjempedumt.

Nei, jeg tror heller på noe jeg leste i avisen for noen år siden. Ikke kom her.

Jeg kan trekke dette ganske langt, som utsagn som «en gang alkoholiker, alltid alkoholiker». Jeg hører ofte liknende utsagn. Eller utsagn som at «man kan ikke stole på folk med rusproblemer, og derfor må behandles deretter». Når jeg påstår at folk med problemer kan være like forskjellige som deg og meg, hører jeg ofte et slags snøft. Hvis jeg i tillegg skulle finne på å vise til forskning blir det som å skvette vann på gåsa.

Et annet utsagn er at dataspill er farlig. Du blir voldelig, usosial, bleik og overvektig. Og det er uansett farlig. Hvordan skal det gå med disse menneskene? Mennesker som bruker all sin tid på sosiale medier eller som spiller League of Legends? Folk har nemlig hørt at tanta til naboen har en nevø som ikke lenger klarer seg på skolen. Slike standpunkt, som ikke er kunnskapsbaserte på en flekk, har ofte en tendens til å bli vedtatte sannheter. Stakkars de unge, eller de voksne, som gleder seg over den fantastiske hobbyen det er å spille et skikkelig avansert dataspill.

Lei av å bli satt i bås

Min kollega Ine og jeg skrev en rapport om dataspill i høst, der vi blant annet fant ut at dataspillere var kjempelei av å bli satt i en bås. En bås de skjønte fint lite av og ikke kjente seg igjen i. De opplevde å bli sykeliggjort av media, og kanskje til og med sine ledere på jobben. Noe som er lett å forstå at både media og arbeidsplassen gjør. Sannheten er imidlertid at mindretallet får problemer med spillingen. Det mindretallet skal vi selvfølgelig hjelpe, men spillerne selv oppfatter at det er denne problemgruppen som defineres som sannheten om den aktiviteten de elsker. Noe som selvfølgelig er en kjempeutfordring med tanke på å få i gang en konstruktiv dialog om dataspill.

Jeg hører ofte at folk er avhengig, både av dataspill, sosiale medier, tv-serier og til og med Pepsi Max. Min påstand er at de ikke er avhengige. Avhengighet er et begrep som ofte blir både misbrukt og misforstått. Du kan ha dårlig vaner som igjen kan føre til noen negative konsekvenser for kropp og helse, som du til og med kanskje trenger at omgivelsene korrigerer deg på. Men har du en sykelig tilstand? Mest sannsynlig ikke. Der tar vi stort sett feil, men er ikke det flott å ta feil av det?

Frykten for det ukjente

Jeg kan forstå at frykten for det ukjente gjør det enkelt å tviholde på gamle standpunkter. Hvor konstruktivt er det egentlig i møte med andre mennesker, og ikke minst i møte med folk i krise? Dette handler selvsagt ikke om bagatellisering, men snarere om å lage en bedre plattform for oss i møte med de som trenger oss. Ting er sjelden som vi tror, eller utfordringene kan i det minste være annerledes enn det du faktisk tror.

Med fare for å bli oppfattet som en som motsier seg selv, så skal jeg fortelle en liten historie. Vi hadde inne en ledergruppe vi har brukt mye tid på å lære opp til å ta tidlige bekymringssamtaler, noe de hadde praktisert aktivt i en lang periode. På mitt spørsmål om de noen ganger hadde tatt feil, svarte de at det hadde de aldri. Det var alltid en grunn til å være reelt bekymret, men årsaken var noen ganger noe annet enn forventet. Både på godt og vondt. Men de gikk ikke inn i prosessen med forutinntatte holdninger, de valgte heller kunnskapsbaserte metoder. Jeg kan love deg at dette er folk med tillit og respekt i sin virksomhet.

De hadde sine antakelser, men de var ikke redde for å ta feil. Hurra!