Lenge leve lidenskapen

Kjedelige tider? Her kommer et naivt forsøk på oppmuntring. Utgangspunktet for denne bloggen er å gjenoppdage sin indre glød. Jeg håper virkelig ikke den har sluknet helt hos de fleste. Jeg tror vi alle kan finne tilbake til en lidenskap for noe vi ikke har prioritert i det siste. Spesielt ikke i den vanskelige tiden vi er inne i nå.

Ut ifra det vi ser nå i disse korona-tider er det blitt for lett å sitte på sofaen og kose seg med noe godt i glasset, noe som vi vanligvis venter med til helgen. Jeg skjønner det veldig godt. Alle mulige senvirkninger av vårt nye alkoholmønster får være tema i en annen blogg. Derfor, folkens, er tiden inne for å finne frem frimerkesamlingen, staffeliet på loftet, det fine kameraet som blir brukt altfor lite, eller det gamle pianoet som støver ned.

Jeg må innrømme at jeg nå kommer til å (mis)bruke denne anledningen til å stå frem med min egen livslange lidenskap, eller avhengighet, alt ettersom hvordan man ser på det. Hva med en rusmetafor her:

«Jeg er hekta. Ønsker jeg en kur? Nei, jeg vil heller ruse meg mer». (dere følger metaforen?)

Noen i min nære krets sier rett ut at jeg kan virke helt gal. Det er tydeligvis noe galt inni mitt hode, men jeg aner ikke hvor det kommer fra. Men jeg er heldigvis ikke alene. Det slo meg plutselig at jeg har en svært nær venn som hatt samme «gledeslidelse» nesten hele livet. Kanskje det var noe som ble lurt i oss i matpakka mellom brunosten og kneipskiva?  Jeg grubler om det jeg driver med grenser til galskap. Min venn, derimot, mener det er en gave.

Spørsmålet er om vi plager omgivelsene med denne avhengigheten eller galskapen. Et helt ærlig svar er; ja, faktisk noen ganger. Bryr vi oss om det? Litt, men helst ikke. Ønsker vi en kur eller avvenning? Definitivt ikke, vi vil dø lykkelige med våre avvik.

Hva er det vår «rus» (lidenskap) gir oss? Alt. Dype daler og høye fjell, eufori og melankoli. Nesten tristhet, men mest energi og vitalitet. Er all denne «rusen» bare god? Nei, den kan være svært krevende og nesten ulidelig. Men likevel føler jeg at jeg får noe fått noe igjen for det, såpass mye at jeg gjør det igjen og igjen.

Bruker jeg mye penger på dette? Nja…

Er rus eller sterk stimulering av vårt sanseapparat eller belønningssenter nødvendigvis knyttet opp imot bare rusmidler? Selvfølgelig ikke. Dette er et gammelt budskap som ble banket inn i oss gjennom oppveksten på skolen. Dette stemmer kanskje ikke helt, men likevel så ligger det noe i det. Finnes det noe som heter en god rusopplevelse uten bruk av rusmidler? Er dette en floskel eller realitet?  Jeg har nemlig kommet frem til at jeg er ganske så avhengig og har ingen tanker om å gjøre noe med det. Det gir meg livskvalitet. I disse tider er jeg usedvanlig glad for å ha min lidenskap og jeg ser også at de rundt meg er glad for dette.

Hva med deg? Hva med din lidenskap? Jeg vet den ligger der, og nå er tiden finne den frem igjen.

Du kan snyte statskassa for de ekstra alkoholavgiftene med glede, eller så kan du i stedet for alkohol kjøpe en fluestang, symaskin, malerpensler, eller boksehansker. Nei, ikke kjøp boksehansker … Det er nok tryggere å kjøpe et drivhus, eltemaskin, garasjejekk, kanarifugl, boksamling, golfkøller, treningsmaskin eller et tryllesett.

Jeg, derimot, har kjøpt en helt ny og uunnværlig gitar. Den finner jeg sikkert plass til mellom «kremt» alle de andre. For de som ikke gjettet hva min lidenskap er, så er det musikk. Hva er din?