Dette kunne ha vært overskriften i en avis vi leste i går, i dag, eller en som vil prege forsiden i morgen. Som om det ikke er nok alvor om dagen, i form av kronekurs, konkurser, krig og det som vi på godt norsk kaller elendighet, så bruker jeg den overskriften.
Vi i Akan kompetansesenter er ikke frikoblet fra denne virkeligheten. Som en aktør i norsk arbeidsliv er også vi med på oppturer og nedturer. Konjunkturrelatert, storpolitikkrelatert eller individrelatert.
Gjennom kundemøter, veiledning og kurs møter vi hele det norske arbeidslivet – med sine bekymringer knyttet til vårt kompetanseområde. Noen av de vi er i kontakt med har også kartlagt egne sårbarhetsområder. Infiltrasjon, etterretning, spaning, dataangrep er noe av det norske myndighetsinstanser og industri daglig blir utsatt for. Og ja, vi er sårbare.
Risikovurdering går blant annet ut på å identifisere risikofaktorer. Så langt det lar seg gjøre må vi redusere risiko ned til akseptabelt nivå. Fall fra stor høyde, elektrisk støt eller vold kan utgjøre en risiko. Eller å skli på glatta vinterstid, men det er kanskje ikke det vi tenker på akkurat nå.
Aktører med ikke så gode intensjoner utgjør en risiko. Noen kan være ute etter informasjon om produktnyheter, om kontrakter og anbud eller forhold av militær betydning.
Vi vet at det sirkulerer folk der ute, på nett, eller kanskje på byen, som ønsker å knytte kontakter og samle bruddstykker av informasjon. Får de nok informasjon, klarer de kanskje å sette sammen et helhetsbilde. Et helhetsbilde som norske myndigheter overhodet ikke ønsker at skal havne i uønskede hender.
Hva har en blogg fra Akan Kompetansesenter med dette å gjøre? Ikke annet enn at vi ønsker å minne om at vi tenker over hva vi sier til hvem når vi møtes. Til tilsynelatende hyggelige folk. For hva er det vi snakker om når vi møtes? Jo, det er jo gjerne jobb. Og så hender det kanskje vi sier litt mer enn vi burde. Kanskje til det motsatte kjønn, kanskje for å imponere eller rett og slett i ett ubetenksomt øyeblikk?
Inntak av alkohol hjelper gjerne i så måte på «talegavene». Og så våkner vi kanskje opp med angst og anger dagen derpå – hva sa jeg egentlig? Dette er verdt å tenke igjennom.
Når du kjøper narkotika – hvem er det du da egentlig er i kontakt med? Hva slags verdikjede er det vi er i kontakt med og understøtter. Hvordan er dømmekraften vår i rus? Og hva er vi villig til å gjøre når vi blir utsatt for utpressing?
Hva gjør du hvis du har tre millioner i spillegjeld og noen tilbyr deg 200.000 for en liten prat om «hva gjør du på jobben»? Dette tas i betraktning i sårbarhetsvurderinger som gjøres med hensyn til sikkerhetsklareringer.
Mange i norsk arbeidsliv har undertegnet taushetserklæringer og deretter blitt sikkerhetsklarert, mens andre – uten noen som helst klarering, kan sitte på informasjon som noen er ute etter. For eksempel om det nye anbudet, eller framtidsplanene for virksomheten.
Så det er kanskje lurt at vi alle tenker gjennom hvor vi er sårbare – for eksempel gjennom en risikovurdering? Både for vår egen del som arbeidstaker, og i virksomheten.
Kanskje det er lurt å «ta praten» om dette også? Hvordan vi opptrer og hva vi sier, hvordan vi oppbevarer informasjon, og hva vi utsetter oss for.
Med det ekstraordinære trusselbildet i dag – utgjør rus og avhengighet en ekstra risiko knyttet til vår sårbarhet som individer, samfunn og nasjon? Vi i Akan kompetansesenter tenker i alle fall på det.