Når jeg blir 66 …

Publisert: 11.02.2019

Vi som er «unge» i dag, kommer til å definere «god eldreomsorg» på en annen måte enn dagens eldre. Vi kommer ikke til å godta fiskeboller på julaften slik sykehjemsbeboerne i Andøy kommune i Vesterålen ble servert. Vi kommer til å forvente oss vin til maten og en drink i baren på sykehjemmet. Vi vil bli mer som min egen farmor, som visste å nyte livet.

Min farmor levde til hun ble 95 år. Hun bodde i fjerde etasje i en blokk i byen, uten heis, nesten helt til det siste. Hun tok del i den felles trappevasken, vasket klær i badekaret og lagde hjemmelaget tomatsuppe til slekt og venner som hver 17. mai kom innom for å stå på balkongen hennes for å se på borgertoget (ja, det er borgertog i Kristiansand). Og minner fra de utallige reisene, delte hun villig vekk.

En morgen, da hun skulle stå opp etter morgenandakten på radioen, ble hun så svimmel at hun mer eller mindre ramlet ut av senga, og havnet hjelpeløs på gulvet. Heldigvis hadde hun (fast)telefonen på nattbordet, så hun klarte å ringe etter hjelp. Da ambulansefolka kom, ville de ta henne med for en sjekk. Hun nektet, og pekte bort på skapet der hun alltid hadde en flaske Gammeldansk stående.

«Jeg tar bare en slurk av den», sa hun til de kjekke ambulansegutta, og bøy dem en liten sup.
«Men du vet, han ene skulle jo kjøre, så han kunne ikke drikke. Men han andre tok seg en tår», fortalte hun meg seinere. Og blunket lurt. Og helt riktig; det skulle ikke mer enn en «sterk en», så var hun på beina igjen. Hun likte å ta seg en «liten sterk en», men hennes alkoholvaner var preget av tida hun levde i, og moderat. Dette var før pappvinens inntreden.

Min farmor var et godt eksempel på slik regjeringens kvalitetsreform «Leve hele livet» legger opp til. Reformen skal forbedre det aller viktigste i eldreomsorgen: Mat, helsehjelp, aktivitet og fellesskap. Den skal sikre sammenheng i tjenestene og Norge som et aldersvennlig samfunn.

Og med dette følger også at vi fortsetter våre alkoholvaner. I en kartlegging for Helsedirektoratet er det de eldre som oppgir å være minst interessert i å endre sine alkoholvaner. Halvparten av de spurte over 60 år som drikker to ganger i uka eller mer, svarer at de ikke er innstilt på å legge om vanene sine.

Nylig advarte direktør Bjørn Guldvog i Helsedirektoratet om at nordmenn over 50 år drikker mer etter hvert som de blir eldre. Menn i gruppen 60 år og eldre har doblet alkoholbruken sin fra 1995 og fram til i dag. Men det er kvinner i alderen 50 år og eldre som likevel anses som den største problemgruppen, fordi de har fire ganger så høyt blandingsbruk av alkohol og legemidler som mennene.

Uten å være forsker, tenker jeg at årsaken til økt alkoholkonsum har mange årsaker. Vi har bedre økonomi som pensjonister. Vi reiser mer. Vi har etablert en «vinkultur» i den forstand at vi drikker mindre sprit men mer vin, og treliteren har blitt fast innslag på kjøkkenbenken hos mange. Og flere føler seg ensomme og drikker av den grunn.

Til avisa Fædrelandsvennen forteller behandlere ved Avdeling for rus- og avhengighetsbehandling (Ara) på Sørlandet sykehus at de mottar mange henvendelser fra pårørende som er bekymret for foreldre som for eksempel har flyttet til utlandet og utviklet en livsstil som gjør at relasjonen til både barn og barnebarn blir vanskelig.

Til Ara kommer eldre med alkoholproblemer av alle kategorier. Alt fra de som kun trenger litt veiledning rundt en vane som har eskalert, til de som trenger avrusning og mye hjelp.

Norges forskningsråd har gitt Senter for omsorgsforskning sør 15 millioner kroner for å forske på årsaker og omfang av eldres rusmiddelbruk de neste fire årene.

Dette er nok nyttig forskning. Men kanskje får behandlerne og andre som er bekymret uventet hjelp fra en annen del av regjeringens politikk. Nemlig pensjonsreformen. De i min alder må jobbe i alle fall til vi er 70 år. Om ikke 75 år. Vi slår ikke ut håret når vi blir 66. For da er vi fortsatt i full jobb. Og som yrkesaktiv blir det mindre tid og rom for å drikke i like stort omfang. Da er det i så fall Akan kompetansesenter som kobles på ved bekymring.

 


Skrevet av: Signy Svendsen

Signy Svendsen

Kommunikasjonsleder ved Akan kompetansesenter