Når livet blir et nummer for stort

Publisert: 01.11.2018

De var altfor store. Sheroxene jeg hadde arvet. De hang rundt anklene der jeg dyttet dem framover i den tunge, våte sørpa. Den harde bøyen laget av den tidligere eieren gnagde hver gang jeg satt foten ned og den traff ankelkulen. Den stive støvelkanten slo bak på leggen og gjorde blåmerkene fra i går enda ømmere. Jeg krummet tærne hardt for å holde støvlene på plass. Så hardt at jeg nesten fikk krampe.

Det går bra, hadde mamma sagt da jeg gikk ut døra. Den ukuelige optimismen bare en mamma og pappa klarer å formidle, sånn de nesten tror på det selv. Den viktigeoptimismen barn trenger for å løfte blikket opp fra de tunge støvlene til å se skolen i horisonten – målet, vennene, lekene, lærerne og mestringen.

Denne uken har jeg hørt den sterke historien til Mikael Andreassen, radio-reporteren som etter mange år med et stort alkoholproblem kollapset på jobb før han fikk hjelp. Jeg har blitt fortalt sterke historier knyttet til individuelle Akan-avtaler, hvor en av personene gikk gjennom behandling og fikk flytte tilbake til familien etter endt Akan-avtale, og den andre som var så langt nede at han tok livet sitt. Jeg har veiledet i en sak der en ung mann røyker hasj for å døyve misbruk og vold i oppveksten. Og jeg har snakket med en leder som trengte råd etter å ha reist på sykebesøk til en ansatt som han oppdaget bodde i campingvogn på tunet til foreldrene. Ruset tok han i mot lederen sin og inviterte han inn på kaffe i den lille, rotete vogna.

Og da slår det meg: Hvordan kan det gå så langt? Hvorfor reagerer vi ikke før? Ser vi virkelig ikke hva som foregår med kollegaen vår før han kollapser på jobb? Er vi så feige at vi ikke tør å snakke med han? Er vi så redde for å ta feil eller si noe galt at vi heller lar være? Tenker vi at det går over av seg selv? Eller er vi mennesker av natur så suverent gode på å skjule at vi har det vanskelig, så de rundt oss ikke forstår noe før det har gått altfor langt?

For vi er ganske gode på det. Svare «takk, bare bra» når noen spør hvordan det går i forbifarten. Det skulle jo tatt seg ut om du svarte «nei det går skikkelig dritt akkurat nå». Da må den andre stoppe opp å lytte, spørre mer og du må være åpen og fortelle. Det er krevende. Det er følelsesmessig krevende! Og jeg lurer på om det er akkurat det det handler om: frykten for å kjenne på og å stå i vanskelige følelser hindrer oss i å snakke med noen og kanskje også be om hjelp. Sammen med en dose skam fordi man ikke svarer på samfunnets og omverdenens forventninger blir nederlaget desto større. Så da velger vi den enkleste utvei, som er å skjule det så godt vi kan.

For noen handler det om å holde på en fasade. For andre handler det om å passe inn og svare til forventningene. En venninne opplevde «omsorgen» i løpet av en skilsmisse som kvelende og sa: «jeg orket ikke å høre at folk syntes synd på meg, så jeg beit tenna sammen og sa ikke et ord til noen». Uansett grunn, handler det om mestring eller overlevelse. Det er ikke ond vilje, det er ikke manipulasjon, det er ikke løgner, det er heller ikke et ønske om avstand. Det er bare så himla krevende å være menneske noen ganger. Og da er det lettest å velge den enkleste utveien. Late som. Til det raser. Hvis det raser.

Det krever både trygghet og mot for å be om hjelp, eller for å snakke med en som man ser ikke har det greit. Trygghet til å kjenne på egne og andres følelser. Mot til å snakke om vanskelig og noen ganger tabubelagte temaer. Og ofte skal det så lite til. En varm klem. Et forløsende ord. En liten time-out hvor man bare er tilstede. Vi mennesker har en helt unik evne til å korrigere oss selv, til å justere retning og til å foreta kloke valg bare vi får en mulighet.

Vet du at akkurat du kan være den muliggjøreren? Akkurat du kan være den som får kollegaen din, eller vennen din, til å løfte blikket å se muligheter som fører til endring. Som Trygve Skaug så vakkert beskriver det: «Når bølgene slår mot knausene her så tangkvastene spruter flere meter opp i lufta, kan du hjelpe meg da å flytte det tunge blikket mitt til et sted der ute hvor alt tross alt ser ut til å være i vater».

Det kan bli åpne, vonde gnagsår på veien av de store støvlene. Akkurat som livet kan bli for stort, for vondt og for vanskelig å håndtere noen ganger. Men det går bra. Det kan bli annerledes, ikke alltid som vi drømte om, vanskelig å håndtere, vondt og krevende. Men det går bra. Og hvis noen står langs veien og heier på deg blir det vanskelige litt enklere å håndtere.


Skrevet av: Camilla Lynne Bakkeng

Fagleder ved Akan kompetansesenter. Utdannet sosionom med engasjement for organisasjonsutvikling.

Relevante artikler, sider
og verktøy