«Når sjefen min kom på besøk mens jeg var lagt inn for behandling, var det nesten så det kom noen tårer!»

Denne uttalelsen ble jeg vitne til i et innlegg på en alor-samling for kort tid siden. Hvordan vi på arbeidsplassen reagerer og hva vi stiller opp med av støtte, har mye å si for en medarbeider som sliter med avhengighetsproblemer.

Alor-samlinger (arbeidsliv og rus) er et tilbud til deg som er opptatt av rus- og avhengighetsspørsmål relatert til arbeidslivet. Det holdes slike samlinger i mange av landets fylker, de fleste steder to ganger i året. Deltakerne er selv med på å bestemme tema på den neste samlingen.

Samarbeid mellom arbeidsplass, fastlege og behandler var et tema ved denne alor-samlingen. Er det mulig å få til et positivt samarbeid, eller blir hver av oss «hjelperne» sittende og mistenkeliggjøre hva den andre gjør? Er taushetsplikten et hinder for samarbeid?

Som kjent for mange, sendte Akan kompetansesenter ut en spørreundersøkelse om erfaringer med Akan-avtaler før Påske. Takk igjen til dere som svarte! Til sammen fikk vi inn svar som omhandlet 385 akan-avtaler. Det viste seg at fastlegen kun er med som samarbeidspartner i 45 % av disse tilfellene. Dette var noe overraskende. Hvordan skal vi kunne legge til rette for best mulig hjelp for en kollega når fastlegen er uvitende om hva som skjer i jobbsammenheng? Fastlegen kan da kanskje til og med bli brukt til alternative tiltak, slik som for eksempel sykemelding eller utskrivning av medikamenter, uten å kjenne totalsituasjonen.

På jobb er de fleste av oss tett på hverandre, 5 dager i uken. I mindre virksomheter blir vi nesten som en familie, og på store arbeidsplasser jobber også mange i mindre avdelinger eller enheter. Ofte kjenner ikke fastlegen pasienten sin på langt nær så godt som det vi kjenner hverandre på arbeidsplassen. Noen har knapt vært hos fastlegen sin, eller har kun vært til konsultasjon i få minutter en sjelden gang. I tillegg, når fastlegen er kjent med at det foreligger et avhengighetsproblem, er han eller hun bundet av streng taushetsplikt. Legen kan ikke kontakte arbeidsplassen uten pasientens samtykke, og pasienten er kanskje ikke så interessert i at flere skal informeres. Den samme taushetsplikt gjelder også for behandlingsapparatet. Det å utveksle informasjon om en ansatt uten samtykke fra vedkommende, kan jo for så vidt heller ikke arbeidsplassen gjøre den andre veien. I arbeidslivet har vi imidlertid mye bedre muligheter til å få vedkommende til å gå med på dette. Har man sagt ja takk til en Akan-avtale, betyr det at man har sagt ja til å samarbeide. En vurdering av problemets størrelse og kartlegging av behandlingsbehov må bli gjort av kompetente fagfolk. Dette betyr at både bedriftshelsetjeneste, fastlege og, ved behov, rus- og avhengighetsspesialister i annenlinjetjenesten må koples inn. Klare avtaler må gjøres dersom noen av disse skal ha fullmakt til å informere bedriftshelsetjenesten og arbeidsgiver med relevant informasjon. Når utredning og eventuell behandling avtales som en del av Akan-avtalen, kan vi få til dette.

«Gevinsten ligger i åpenheten» er vårt slagord, og det er fortsatt like aktuelt. Samarbeid rundt en akan-avtale der hver og en bidrar med sin del, kan gi et godt og helhetlig tilbud. De som selv har hatt problemer vet godt at det var de selv som måtte «gjøre jobben». En leder som engasjerer seg og en kollega å snakke med, kan være utrolig godt å ha i denne prosessen. Et besøk under klinikkoppholdet ble som nevnt opplevd som veldig god støtte!  Det er ofte de små tingene på riktig tidspunkt som har betydning for et medmenneske som er i en endringsprosess.

Alle dere som ikke føler dere ferdig utlært når det gjelder rus- og avhengighetsproblematikk – kom og delta på alor-samlinger! Bedre arena for erfaringsutveksling og mulighet for å videreutvikle kunnskap finner dere ikke. Og den som er ferdig utlært – er vel egentlig mer ferdig enn utlært.

Sjekk ut  www.alor.no for mer informasjon.