«Takk til deg som lå på sofaen i joggedress og drakk Cola» | Akan.no

«Takk til deg som lå på sofaen i joggedress og drakk Cola»

Publisert: 30.09.2020

Det er sånn passe høstmørkt ute og jeg sitter hjemme i det rommet som i syv måneder har fungert som spisestue, lunsjrom, møterom, kontor og kurslokale, i en leilighet i Oslo. Byen som er farget rød på kartet. Syv måneder ut i pandemien oppfordres vi fortsatt til å jobbe hjemmefra. Foran en skjerm med et galleri av sorte ruter ønsker jeg velkommen til kurs. 30 personer. Men er de egentlig der?

For virksomheter som preges av hjemmekontor og digitale møteplasser, har webkamera blitt et av de viktigste verktøy for å kunne se sine ansatte både bokstavelig talt og i overført betydning. Det som var en unntakstilstand denne våren har blitt mer og mer en ny hverdag. Det overrasker meg når jeg fortsatt får høre at avslått kamera er det vanlige for mange arbeidsplasser. Den nye hverdagen betyr at for mange er det gjennom kamera vi opprettholder og utvikler relasjonene til våre kolleger. Det er gjennom kamera mange ledere skal følge opp sine ansatte. Vi trenger å se hverandre.

«Det er mange av mine kolleger jeg hverken har møtt eller sett siden jeg begynte i min nye jobb i april. For alt jeg vet har jeg møtt kolleger på butikken uten å vite det. Ingen har på kamera unntatt meg. Det er som om alle sitter med en papirpose på hodet under personalmøtet».

 Det var slik en venn av meg i sommer oppsummerte hvordan det var å starte i ny jobb midt under koronaens strengeste tiltak, I flere måneder fikk de ikke gjennomføre fysiske møter på kontoret av smittevernhensyn og hjemmekontoret var og er fortsatt hverdagen. Nær sagt ingen benytter kameraet sitt under de digitale møtene. Det var blitt den uuttalte regelen. Det virker ikke greit, spør du meg.

Vi trenger å se hverandre
Som kursholder har jeg vært vant til å kunne forholde meg til ansiktsuttrykkene, kroppsspråket, latteren, og de umiddelbare reaksjonene til kursdeltakerne. Jeg har kunnet motta umiddelbare tilbakemeldinger underveis og løpende plukke opp dersom det er behov for tydeliggjøring. Jeg har kunnet mingle i pausene og knytte kontakt. Siden 12. mars har jeg måttet lære meg å snakke til en skjerm bestående av et galleri med sorter ruter. Det fungerer det også, selv om det er annerledes. Men jeg savner menneskene, de spontane reaksjonene og dynamikken i diskusjonene som oppstår når vi er fysiske til stede.

Derfor oppmuntrer jeg mine kursdeltakere til å ha kamera på, fordi det er et av de få verktøyene jeg har for å kunne styrke både min og deltakernes tilstedeværelse i kurset. Første gang jeg gjordet det var det én av 20 kurs deltakere som skrudde på kamera. Du – den ene – lå behagelig plassert i sofaen i joggedressen og hadde åpnet en Cola. Noe utypisk positur for en kursdeltaker. Men fra meg skal du få et stort takk! Du smilte, med ansiktuttrykk og kroppsspråk ga du respons på det jeg formidlet. Du var reelt den eneste jeg visste var til stede, Og jeg tror du gjorde meg mer skjerpet og at kurset blir bedre, nettopp fordi du skrudde på kamera ditt.

Det er en forskjell på kurs med flere titalls deltakere og bedriftsinterne møter, men behovet for respons og interaksjon er det samme. Dersom det denne våren ble en vane at kamera var avslått, så er min oppfordring å ta initiativ til endring. Før 12. mars vet jeg min leder og mine kolleger ville reagert og sagt noe dersom jeg hadde for vane å komme til personalmøtet med en papirpose på hodet. Hvorfor skal det være noe annerledes nå? Vi trenger å se hverandre. Få på kamera.


Skrevet av: Stian Fjerdingen

Rådgiver i Akan kompetansesenter. Han er utdannet sosionom og har bachelorgrad i drama og teater. Fjerdingen har erfaring med helsefremmende psykososialt arbeid blant minoriteter, og er opptatt av å utfordre tabuområder og forebygge opplevelse av skam i møte mellom enkeltmennesker og samfunnet.