To år er lenge – får vi friheten tilbake?

Jeg tror ikke jeg vil tilbake til “normalen”.

Jeg, som veldig mange andre, har gledet meg til en normal arbeidshverdag. Tilbake til normalen. Jeg er en av dem som bor alene i Oslo og har vært drittlei hjemmekontoret. En tvangstrøye fra myndighetene. For et halvt år siden var jeg overbevisst om at jeg ville at fysisk oppmøte på kontoret skulle være hovedregelen. Nå er jeg faktisk ikke helt sikker lenger.

Jeg tror ikke jeg vil tilbake til normalen.

Er vi villig til å gi fra oss godene?

Misforstå meg rett, jeg gleder meg til å være fysisk til stede sammen med mine kolleger. Jeg gleder meg til at lunsjer blir mer sosiale igjen. Jeg gleder meg til å kunne møte kunder og ha fysiske kurs. Men påbudet og anbefalinger om hjemmekontor har også tvunget frem erfaringer som ikke er så lett å glemme.

Noen oppgaver løser jeg langt mer effektivt i ro og fred på hjemmekontoret. Jeg har vært flinkere til å komme meg ut, trekke frisk luft og få daglys i løpet av en full arbeidsdag. Det gjorde jeg svært sjelden på en vanlig kontordag. Og det er vel strengt tatt ikke noe mindre viktig på kontoret, enn det er hjemme.

Det har alltid vært rom for fleksibilitet og mulighet hjemmekontordager hos oss, men det har i stor grad være en ubrukt mulighet. Men nå har vi verktøyene vi trenger for å være operasjonelle hjemmefra og fortsatt ha kort vei til kontakt og dialog med kolleger og kunder. Jeg har erfart hvilke fordeler det også har. Jeg har kolleger og kursdeltakere som har blitt godt vant med hyttekontoret, med umiddelbar nærhet til et sjøbad i lunsjen eller skitur og fjelltur i løpet av dagen. Er det goder vi er villige til å gi fra oss igjen?

Unngå nye tvangstrøyer

Forleden dag satt jeg med noen venner og oppsummerte de to siste årene. Da FHI i januar sa at påbudt hjemmekontor var et «nokså lite inngripende tiltak» var vi alle mildt sagt forbannet, og det føltes som en «360° fuck you» til det vi opplever å ha ofret.

Det er stor forskjell på selvvalgt og påtvunget hjemmekontor. Konklusjonen vår var at det mest krevende har vært to år med innskrenket frihet. Det vi først og fremst vil ha tilbake er friheten. Hvor går vi videre?

Nå er det ikke lenger myndighetene som skal bestemme. Nå er det arbeidsgivere som skal avgjøre. Hvor mye frihet vil du gi, og hvor mye tillit har du? Det er fullt forståelig at arbeidsplasser må forsøke å ha noen felles rammer i arbeidsmiljøet som skaper forutsigbarhet. Og det er mange hensyn og behov som skal ivaretas. Men etter to år med «tvangstrøye», har vi blitt vare på hva som oppleves som tvang. En i vennegjengen skal nå som hovedregel ha to faste dager hjemme og tre dager på kontoret, men hvor fleksibelt er det? Det oppleves heller ikke som en frihet.

Ikke undervurder den overgangen vi nå skal i gang med

To år er så lenge at det som var midlertidig, har blitt en vane. Og vi mennesker er vanedyr. De korte periodene vi har hatt tilbake på kontoret har også vært krevende. Bakgrunnslyder, forstyrrelser, mengden mennesker å forholde seg til, reiser med kollektivtransport. Bare lyden av ventilasjonssystemet på kontoret er irriterende, og det har jeg aldri lagt merke til før. To år alene på hjemmekontor har gjort meg mer asosial og folkesky. Jeg må erkjenne at det faktisk kommer til å ta tid for meg å venne meg til å ha mye folk rundt meg hele tiden igjen, ikke bare på jobb, men også det frie sosiale livet utenom jobb.

Husk at du har kolleger som aldri vært med på fysiske personalmøter, selv om det er normalt for deg, De som har fått sin første lederjobb har aldri praktisert noe annet enn avstandsledelse. Det er det som er normalt for dem. Mange av de som har byttet jobb de siste to årene har knapt sett sin egen kontorplass. Hjemmekontoret er normalen for dem. Som en av mine nye kollegaer sa; «Jeg begynte her under pandemien, i min første fulltidsjobb etter endte studier. Jeg har ikke fått testet det normale arbeidslivet dere snakker om.»

Bruk god tid til å finne ut av hva som fungerer best fremover. Vi må prøve og feile. Vi skal ikke tilbake til normalen, vi skal inn i noe nytt. Mange av oss vil trenge tid til å snu om på hverdagen igjen. Det du tror er riktig for deg i dag, er kanskje ikke det om noen dager eller måneder. For alle er det ikke bare en knapp man trykker på så vipps er alt som før.