Tyven, tyven, skal du hete

Publisert: 12.12.2016

«Det kunne vært håndtert med bare å si «Ane, jeg er glad i deg, men vi har et kjempeproblem».»   

Akan kompetansesenter lanserte nylig en rapport basert på intervjuer med ti sykepleiere som har mistet autorisasjonen sin som følge av at de har stjålet og brukt medikamenter fra arbeidsplassen. Flere forteller om en håndtering fra arbeidsgiver som signaliserer at det ikke bare er det de har gjort som er et problem, de selv blir et problem arbeidsgiver ønsker å bli kvitt.

Ane er en av sykepleierne jeg har intervjuet, og hun forteller at hun blir konfrontert med «jaså, er det du som er tyven» da det hun har gjort kommer for en dag. Hun blir sett på som en kriminell, en tyv, og går fra å være en betrodd ansatt til å bli helt uønsket på arbeidsplassen. Hun mener selv at sjokket og sviket ble for stort for arbeidsgiver. «Du, av alle». At det var henne, uten en eneste egenmelding på papiret, som stod bak det massive svinnet på avdelingen, utløste den sterke reaksjonen fra arbeidsgivers side.

«Det er viktig at vi finner ut hvem det er. Ikke fordi vi skal ta vedkommende, men fordi det åpenbart er en person som trenger hjelp». Ingvild, en annen sykepleier som er intervjuet, har ansvar for medisinrommet når hun tar store mengder smertestillende fra arbeidsplassen. Svinnet etterforskes, uten resultater. Det er da sjefen sier disse ordene, at hun mener personen som står bak dette trenger hjelp. Ingvilds omfattende medikamentbruk, som innbefattet både stjeling og reseptforfalskning, kommer til slutt for en dag, men hun mister aldri jobben. Ingvild blir møtt med støtte og ivaretakelse av arbeidsgiver, og blir sett på som en person som har et problem hun trenger hjelp til å komme seg ut av.

Jeg hadde trodd at jeg først og fremst skulle få høre fortellinger om bruk og misbruk av medikamenter, hvordan det startet og utviklet seg, da jeg intervjuet kvinnene i rapporten. Det gjorde jeg også, men det viste seg imidlertid at det aller viktigste for dem var å fortelle om hvordan de ble møtt av arbeidsgiver når det de har gjort kom for en dag. Felles for alle er at måten de ble møtt på har hatt avgjørende betydning for hvordan de har det i dag. Hvorvidt de har blitt behandlet dem som en tyv, en som har gjort noe kriminelt, eller enn en som trenger hjelp og støtte, har fått store følger for hvordan de håndterer og bearbeider det de har gjort.

Ingen av dem vi har snakket med mener at det de har gjort ikke burde få konsekvenser. Tvert i mot, de finner det helt legitimt både å miste jobb og autorisasjon. Det er rett og slett samtalene og møtene med arbeidsgiver som har vært viktigst, og ikke utfallet. Det å bli møtt, eller ikke møtt, med respekt og medmenneskelighet fremstår som utslagsgivende for hvordan de har det med seg selv i etterkant. Skam- og skyldfølelsen tar overhånd når det de har gjort blir oppdaget, og en håndtering som bidrar til at de får beholde et snev av verdighet er av stor betydning for den enkelte.

Det er mulig å finne løsninger som sørger for at både den som har et avhengighetsproblem og arbeidsgiver kommer ut på en god måte. Det vil ikke alltid la seg gjøre, men alle arbeidsgivere har en plikt til å forsøke og ikke minst til å møte ansatte med respekt og medmenneskelighet. Noen ganger er oppsigelse eller avskjed uunngåelig, men vi har alle et ansvar for å behandle folk på en ordentlig måte og ikke ødelegge dem totalt. Det er tross alt først og fremst hvordan den enkelte blir møtt, og ikke utfallet, som er av betydning.

 


Skrevet av: Oda Sjøvoll

Seniorrådgiver i Helsedirektoratet. Har tidligere jobbet som rådgiver og prosjektleder ved Akan kompetansesenter. Utdannet sosiolog, selverklært feminist og har solid organisasjonserfaring.