Ukas beste telefon

Jeg har aldri sett så mange lykkelige hunder som nå. De spankulerer forbi vinduet mitt flere ganger om dagen. De har alltid en eller annen form for eier i bånd, som har litt forskjellige typer ansiktsuttrykk. Alt fra den avslappede – endelig tid til bikkja uttrykket, til den lett stressede som gå tur nummer tre fordi hun har blitt pålagt det av sjefen for å ikke gå i dørken når det gjelder det hersens gjemme, glemme, sitte alene på ubestemt tid kontoret.

Jeg har også begynt å kikke på fugler, noe jeg har hørt er at alderdomstegn. Utenfor vinduet på mitt hjemmekontor henger det nå en fuglemater. Så spennende da gitt. Kanskje kommer det en sidensvans eller en annen løs fugl for å muntre opp tilværelsen litt.

Jeg har det på ingen måte dårlig. Jeg har faktisk mye å gjøre. Overraskende mye å gjøre. Jeg får telefoner hver dag fra bekymrede ledere som ikke lenger ser folka sine.

Når vi først er inne på det å se folk. Vi underviser nå om dagen på teams eller zoom som de fleste andre. Det fungerer nokså greit. Men hvorfor er det så vanskelig å skru på kameraet? Jeg blåser i om folk sitter i pysjen eller om håret står til alle kanter. Det er bare så hyggelig å se at det er litt liv. Du kan jo selv prøve å snakke til 15 mennesker bak svarte firkanter i tre timer. Men heldigvis er det alltids et par blide ansikter å feste blikket på.

Nå fikk jeg «jaggu» sagt det. Det føles godt å klage litt. Forrige ukes aller beste telefon fikk jeg fra en ekte «akanianer» (som er et eksklusivt kjælenavn vi har på dere flotte Akan-folka vi har lært å kjenne). Han innledet med å si «hei» (god start), etterfulgt av «jeg har ingen grunn til å ringe». Han bare lurte på om jeg hadde det bra og kanskje til og med litt tid til tullprat. Det er ikke lett å være sur og sentimental etter en slik oppfordring. Mer av dette, sier jeg. Det er jo nettopp dette som holder oss gående i denne spesielle og ganske kjedelige tiden. Vi kan gi hverandre noen mentale friminutt.

Til dere som er bekymret for de dere ikke ser daglig, de som dere kanskje vet har det litt ekstra kjipt. Det er ikke vanskelig å ringe for å si hei og fortsette med «har du hørt den om … osv. osv. Små ting kan ha stor effekt. Det vet vi, og det vet du. Vi trenger ikke alltid en god grunn, men tenk så fint det er å oppdage at man blir husket på. Jeg ble i hvert fall i godt humør, noe som gjorde denne litt trassige dagen på hjemmekontor bedre. Har forresten begynt å lure på om jeg skal kjøpe meg en ny hund igjen, eller kanskje en ny fuglebok.