Ville det hjulpet meg om det var mer åpenhet?

Publisert: 21.10.2018

Jeg har akkurat sett den omdiskuterte serien «13 reasons why». Serien tar for seg grunner til at ei ung jente tar selvmord, en tematikk som det snakkes lite om, og har fått kritikk for å vise selve selvmordsscenen på en ganske detaljert måte. Jeg syns selv den scenen var så sterk at jeg måtte skru av lyden mens jeg så hvordan hovedpersonen kuttet opp håndleddene sine med barberblad.

Utgangspunktet mitt for å se «13 reasons why» var at jeg har to døtre på 11 og 13 år som har snakket om serien og har venner som har sett den, uten at de selv har sett den. Jeg gikk inn i det med en «utforskende foreldretilnærming», først og fremst for å ta stilling til når mine døtre kan få se den, men endte raskt opp med å se den av pur egeninteresse. Nettopp fordi serien tar opp vanskelige og til dels tabubelagte temaer på en måte som jeg ikke har sett tidligere.

Hva er det som gjør at enkelte ting er vanskeligere å snakke om og mer tabubelagte enn andre ting? Kritikken av «13 reasons why» dreier seg først og fremst om at en så inngående og detaljert fremstilling av selvmord kan føre til at flere som sliter kan se på det som et utvei. Her er ikke jeg ekspert, og skal derfor ikke uttale meg om mulig smitteeffekt. Kanskje er det helt reelt, men i så fall må vi finne andre måter å løfte frem denne tematikken, og andre tabubelagte tema, på. Jeg er nemlig redd for hvilken effekt det har at vi i altfor liten grad snakker om vanskelige og sårbare ting. Ofte er det nettopp tabuer i samfunnet som hindrer åpenhet og gode diskusjoner, som igjen fører til at mange kan kjenne seg veldig alene om det de står i.

Selv snakker jeg for eksempel aldri om at jeg har tatt en abort. Det er ikke fordi jeg skammer meg, for det gjør jeg virkelig ikke, men fordi samfunnet har bestemt at det er noe vi så og si ikke snakker om (bortsett fra når innskrenkninger i abortloven legges på bordet i regjeringsforhandlinger).  Ville det hjulpet meg om det var mer åpenhet rundt det? Kanskje ikke så mye nå, men definitivt der og da. Jeg tror det ville bidratt til å normalisere og avdramatisere de følelsene jeg kjente på rett etterpå. Hvis noen hadde fortalt meg at det er normalt å kjenne på sårhet og ambivalens, selv når jeg ikke kjente et snev av anger, så hadde jeg nok håndtert situasjonen på en mye bedre måte. Om jeg ikke skammer meg nå, så skammet jeg meg da. Fordi jeg følte situasjonen var selvforskyldt og et resultat av min egen uansvarlighet. Og fordi jeg egentlig ikke syntes det var et veldig vanskelig valg å ta, samtidig som samfunnet forteller noe annet.

Da jeg intervjuet sykepleierne i rapporten «Du, av alle» slo det meg hvor ensomme de har vært i sin medikamentavhengighet, i stjelingen av medikamenter fra arbeidsplassen, og i de følelsesmessige belastningene knyttet til bruken og misbruket. Mange av dem hadde til og med holdt det skjult for familie og ektefelle. Det skjulte misbruket virket til å være utløst av en voldsom følelse av skam og selvforakt. En av de jeg intervjuet sa at hun følte seg som et helt horribelt menneske og at hun tenkte at hun var den eneste som hadde gjort det hun hadde gjort. Tenk hvor mye lettere det kunne vært for henne, og de andre, om hun ikke hadde følt seg så alene og stigmatisert. Forhåpentligvis bidrar fortellingene i «Du, av alle» til en sårt tiltrengt åpenhet om et vanskelig tema.

Selv har jeg tenkt at slagordet til Akan, som er «Gevinsten ligger i åpenheten», pålegger den som strever i overkant mye ansvar. Jeg syns ikke det er fair at den gevinsten tilsynelatende skal være helt og holdent opptil hvorvidt enkeltmennesker er åpne om vanskelige ting de står i. Særlig ikke når vi vet hvor skambelagt det kan oppleves. Men løfter vi blikket litt, så ligger det noe mer bak slagordet enn som så. Hvis gevinsten ligger i åpenheten, må jo vi som samfunn legge til rette for nettopp åpenhet. Åpenhet fordrer trygghet – ikke bare for de faktiske konsekvensene, men for hvordan det du er åpen om blir mottatt, håndtert og ivaretatt. Og om det du forteller endrer hvordan de rundt deg oppfatter deg og møter deg. Den tryggheten er et samfunnsansvar, ikke et individuelt ansvar. Blir terskelen for høy for å fortelle, er det nemlig vi som samfunn som taper.

Tilbake til «13 reasons why», som vel egentlig er laget for en litt annen målgruppe enn kvinner i midten av tredveåra som meg. Når jeg likevel fikk sansen for serien er det fordi den, i tillegg til å løfte frem tabubelagte temaer, viser at det alltid er flere sider av en sak og at alle strever med ett eller annet. (Vel og merke på en litt stilistisk og amerikansk måte, men det er kanskje ikke så overraskende.) «Everyone you meet is fighting a battle you know nothing about. Be kind.» Kanskje er det en klisjé, men jeg tror faktisk det er ganske nært sannheten. Og vi kan alle bidra til at det skal føles tryggere å være åpen om disse kampene folk kjemper. Det er et viktig samfunnsbidrag, men også et ansvar vi har som medmennesker.


Skrevet av: Oda Sjøvoll

Seniorrådgiver i Helsedirektoratet. Har tidligere jobbet som rådgiver og prosjektleder ved Akan kompetansesenter. Utdannet sosiolog, selverklært feminist og har solid organisasjonserfaring.