Halvparten av oss får psykiske plager

Halvparten av oss vil i følge Folkehelseinstituttet oppleve symptomer på psykiske helseplager i løpet av livet. Ivaretakende og ikke-unnvikende opptreden overfor en kollega som sliter kan både forebygge og dempe – også påfølgende selvmedisinering i form av alkohol-/rusmisbruk.

Tenk deg at en ellers kvikk og lettbent kollega en dag kommer på jobb på krykker; ville du kommentert det? Tenk deg så at den samme kvikke og lettbente kollegaen i stedet kommer på jobb stadig mer nedstemt og tilbaketrukket; ville du kommentert det, og i tilfelle på hvilken måte?

De fleste av oss har forstått betydningen av å bli sett. Men hva når det mest synlige ved oss er det man normalt ikke snakker om, som egne psykiske helseplager eller egne rus- og avhengighetsproblemer?

‘Hvordan ville du selv ønsket å bli møtt?’
Setningen er fra en Akan-presentasjon om den nødvendige samtalen. Det kan innvendes at det ikke er mulig å vite hvordan en ville ønsket å bli møtt i en situasjon en kanskje ikke har vært i – men spørsmålet kan uansett åpne for refleksjon. Og for å være helt eksplisitt; det kunne vært meg, eller deg – om for eksempel samlivsbruddet tilfeldigvis hadde inntruffet samtidig med dødsfall i nær familie, eller kanskje hadde det ikke vært noen åpenbar grunn i det hele tatt.

Ja, hvordan ville jeg selv ønsket å bli møtt hvis jeg var eksempelvis deprimert? Hvilke forandringer ville vært synlige? Kanskje ville jeg trukket meg unna sosiale situasjoner, lukket kontordøren oftere enn jeg pleier, sett uuthvilt ut, snakket mindre i møter og tatt færre initiativ. Mine kolleger ville lagt merke til forandringene – men hva skulle de sagt om det i møte med meg?

Jeg er sikker på at jeg ikke ville likt å få høre at jeg ser sliten og uuthvilt ut. Men at noen hadde satt ord på det faktum at jeg trekker meg mer tilbake fra sosiale situasjoner som for eksempel morgenkaffepraten enn tidligere, det ville nok fungert (særlig hvis vedkommende samtidig på troverdig vis kunne sagt at han savnet meg). Forutsatt at det hadde vært tid og rom for at jeg kanskje kunne sagt noe om hvordan jeg har det. Kanskje kunne det kommet noen tårer, kanskje ville jeg ikke sagt så mye om hva som plager meg, men uansett ville jeg opplevd å bli lyttet til. Og nettopp det siste skal ikke undervurderes; det ligger mye kur i å bli lyttet oppmerksomt til, spesielt hvis opplevelsen av empati også er til stede. Kanskje får jeg også høre at det er helt greit om jeg ikke ønsker å snakke om hva som plager meg – men at kollegaen er tilgjengelig dersom jeg ønsker det; det ville jeg likt.

Ofte er vi nok som kolleger til større hjelp enn noen psykolog eller behandler, for det er noe eget med den naturlige, ikke-betalte relasjonen. Så skal vi bare være oss bevisst det å ikke behandle eller stille diagnose. Og, ‘den nødvendige samtalen’ skal gjennomføres av leder, det vet vi.

Se meg! Og ‘elsk meg mest når jeg fortjener det minst’. Kanskje gjør mine psykiske helseplager meg ganske så utrivelig og vanskelig å være sammen med. Da kan det være til hjelp å tenke at dette er en kollega som sliter, og som nettopp nå trenger deg og din raushet. Gi for din egen del – også med tanke på at du selv en dag kan bli den med behov for å motta.