Jeg er glad i å feste

Jeg har alltid vært glad i å feste. Helt fra jeg var gammel nok til å gå på fest – og strengt tatt før det også. Det finnes alltids et godt argument for en god fest. Jeg kommer!

Vi kommer ikke bort fra at fest er gøy. En av mine første minner jeg forbinder med ordet «fest» er fra tenårene en gang. Fra den gang det var om å gjøre å være på A-laget. A-laget var de kule, de som var innafor, som hadde de riktige klærne, de festet og hadde draget på gutta.

B-laget var oss andre. Ikke fullt så kule, sjeldent kledd i siste skrik, som kanskje hadde regulering (det var det ingen på A-laget som hadde) og som hverken kom på fest eller hadde superdraget. Jeg var på B-laget. Men en dag var lykken på min side og en av de kuleste jentene kom bort til meg i et friminutt:

Vet du Unni, du kan faktisk få komme på den festen på lørdag, for det er noen som har sagt at de ikke kommer…

Jeg var i fyr og flamme og skjenket ikke nedverdigelsen det lå i så definitivt å være andrevalget en eneste tanke. Jeg skulle på fest.

Jeg husker ikke lenger selve festen, bare det faktum at jeg fikk komme på fest var stort nok. Siden har det blitt flere fester enn jeg kan huske og telle. Utrolig mange morsomme, sprudlende og humørfylte fester. Det har vært fest på nyttårsaften og 17-mai, St-Hans fester ved sjøen og vinterfester på hytta. Runde tall har blitt feiret til langt ut i de små nattetimer.

I starten var festene det jeg tenker tilbake på som «rølpete»: Hei, det er fest hos Petter på lørdag, ta med nok drikke og så ramlet vi inn. Veldig ofte altfor mange. Etter hvert som vi ble eldre, fikk festene mer karakter av noe veldig hyggelig. Peanøtter og chips og den drikken du klarte å få tak i, ble byttet ut med gryteretter og øl. En periode var Taco det mest innovative som kunne serveres. Tenk å få spise mat uten kniv og gaffel. Vi spiste og lo mens vi forsøkte å få fyllet i tacoen til å forbli i skjellet..

Så ble det ost og rødvin akkompagnert av uante mengder stearinlys. Temafester var også populært på et tidspunkt: Beachparty (i januar) og sjørøverfest for å nevne noe. Mange år senere fant barna fram mine gamle festfine 80-talls antrekk når det skulle på «Bad Taste Party».

Som «etablert» med mann, barn, katt (ikke hund), fast jobb, hus og hage og hele pakka fikk festene mer karakter av selskap. Gode middager, sanger ved bordet, lange taler som ble lengre og lengre jo senere på kvelden det ble. Kanskje var jeg heldig, for i min vennekrets var det sjeldent overstadig, bare veldig moro – og enkelte taler har blitt legendariske.

For ikke å glemme jentefestene eller dameselskap som vi også kalte det under dekke av at dette var seriøse greier. God mat og drikke og etter hvert som timene gikk lo og grein vi om hverandre. Over barna vi fikk og kanskje ikke fikk, svigermødre fra helvete, mennene vi elsker og mennene vi ønsket dit pepperen grodde.

På de ulike arbeidsplassene jeg har jobbet har det også vært fest. Firmafester, julebord, sommerfester, todagers seminar med fest på kvelden, nå-har vi-nådd-nye-høyder-fest, velkomst- og avskjedsfester. Hovedingredienser: Godt humør, god mat, nok drikke. Punktum.

Ofte har jeg vært med i festkomiteen (sikkert fordi jeg har gitt uttrykk for at jeg liker fester) – og jeg skal ærlig innrømme at jeg ikke har skjenket drikkekultur, drikkepress eller rolleforventninger en tanke. Langt mindre de som ikke drakk i det hele tatt. For enten bodde de langt unna og måtte derfor kjøre bil, eller så var de gravide. Det kunne jeg forstå, det hadde jeg selv vært noen ganger. At noen av mine kolleger sto over alkohol av andre grunner, streifet meg altså ikke.

Det ble rikelige doser med berusede kolleger, sjefer som tafset på oss unge jenter og de som angret på det dumme de sa på jobbfesten dagen etter. Nå skal det sies at majoriteten av oss på de ulike arbeidsplassene nok hadde det moro og at festen for de fleste var uproblematisk. Men vi har et ansvar for at festen skal være gøy for alle ansatte.

Når jeg i dag vet at hele 11 prosent av norske arbeidstakere sier de ikke går på sosiale arrangementer med jobben på grunn av for mye alkohol (Folkehelseinstituttet 2019) – og at de føler seg sosialt ekskludert, samtidig som 12 prosent opplever drikkepress i jobbsammenheng, da blir jeg egentlig litt flau. På egne vegne og de utallige festkomiteene jeg har vært med i. Målet vårt var at alle skulle trives og tenke at festen i går var hyggelig og vellykket. Jeg må bare ta innover meg at det gjorde nok ikke alle.

Som arbeidsgiver og som leder har vi et ansvar – og det går an å ta det ansvaret uten å være en festbrems.

I Akan kompetansesenter har vi det vi kaller Dilemmaverktøy som hjelper arbeidsplassen til å sette fokus på ulike dilemmaer knyttet til jobbrelatert alkoholbruk. Verktøyet består blant annet av en rekke filmer som tar opp konkrete dilemmaer knyttet til alkoholkultur. Dialogverkstedet er et annet verktøy. Her kan ansatte diskutere situasjoner hvor vi drikker alkohol sammen. Som jobbreiser, kurs, seminarer, representasjon, lønningspils og jobbfester. Bruk av Dialogverksted bidrar til å skape bevissthet rundt virksomhetens alkoholkultur, slik at disse situasjonene blir gode og hyggelige for alle som deltar.

Nå er det lenge siden det har vært fest for de aller fleste av oss. Til helgen skal jeg faktisk på fest for første gang på et halvt år. I et stort hus og godt med plass, god avstand og alle smittevernregler ivaretatt.  Og noe vokser jeg nok aldri i fra: Jeg gleder meg vanvittig!