Hun har oppdaget arbeidslivets magi

Rapport fra russepappa del to, noen år senere.

Hvem er jeg, og hva skal jeg bli når jeg blir stor? Det er spørsmål vi mennesker ofte stiller oss selv, vil jeg tro. Vi er heldige som lever i den delen av verden hvor vi faktisk har mulighet til å gruble over det. Selv om jeg nærmer meg en mulig pensjonisttilværelse, hender det jeg av og til leker med disse tankene. Er det egentlig for sent å bli lokfører på Bergensbanen?

Jeg synes det er veldig artig å både være tilskuer og pappa til en ung voksen. På en god dag blir jeg kanskje tatt med på råd. Jeg har tidligere skrevet om en av de ritualene de unge tydeligvis må gjennom. Nå har det riktignok gått noen år siden den gang. Grublingen over yrkesvalg og retningen i livet har jeg observert at har tatt mye energi. Men hvem er jeg til å mene noe om det? Selv brukte jeg mange år og gikk på noen utdanningsmessige feilskjær før jeg landet.

Etter å ha prøvd seg litt i forskjellige retninger for å finne veien, ser det ut som hun nå har funnet seg selv og gått i en humanistisk retning. En retning, kremt, pappa tror er rett. Veien dit fant hun ved å prøve seg som vikar. Et vikariat førte til et tilbud om fast engasjement frem til hun startet på sitt utdanningsløp. Og det er nå interessante ting begynte å skje, sett fra mitt nysgjerrige pappablikk. Den stoltheten og gleden hun har vist over å få denne muligheten eller tilliten hun opplevde, var nesten ubeskrivelig.

Det som slår meg, er hvor utrolig spennende de første møtene med dette mystiske arbeidslivet er. Opplevelsen av at noen faktisk velger deg, til å gjøre noe du forhåpentligvis ser frem til å gjøre med glede. Her ser jeg både muligheter og sårbarhet. Hvem husker ikke sin første «ordentlige» jobb?

Er du heldig, så møter du noen som setter pris på deg og dine egenskaper. Er du heldig så møter du til og med noen som ser på deg som et ungt og friskt pust som kan tilføre organisasjonen vitalitet og nysgjerrighet. Men er du uheldig, risikerer du å bli tvangsosialisert inn i en kultur som egentlig ikke bryr seg – og som opplever den nyansatte som noe plagsomt som bør temmes raskest mulig.

Heldigvis er denne arbeidsplassen et sted som vet å sette pris på ros og tillit. Jeg møter en ung dame som stråler og som gleder seg til å gå på jobb hver dag. Jeg kommer nesten ikke til orde i våre møter, grunnet lange fortellinger om alt det hun opplever. Jeg tenker i mitt stille sinn, at dette er supert. Men arbeidslivet er langt og jeg kan love henne både oppturer og nedturer. Men med et slik førstemøte med arbeidslivet, så har hun fått en ganske robust grunnmur.

Det er mulig jeg er yrkesskadet etter å ha jobbet som rådgiver i Akan – sikkert altfor lenge. Jeg merket jeg spisset ørene veldig når hun stolt fortalte at hun var invitert med på personalfest. Tenk det; fest sammen med alle kollegene. Både voksne og unge. Seriøse greier og ikke akkurat russe-fest. Det slo meg at dette kanskje var første gang hun skulle på lystig lag med folk i alle aldre. Bortsett fra våre familiesammenkomster selvfølgelig. Dette kan bli en spennende realitetsorientering, tenkte jeg. Jeg fryktet fyll, trakassering og #MeToo.

Heldigvis tok den dumme Akan-pappaen feil. Men igjen var det interessant å observere spenningen, gleden og forventningen over å få være med på noe slikt. Det var mye forberedelse når det gjaldt klær og fremtoning. Dette var viktig. Faktisk veldig viktig. Jeg vet at dette noen ganger er selve lakmustesten på om arbeidsmiljøet er i orden. Ikke fritt for at pappa ga noen gode råd om alkoholbruk. Jeg aner selvfølgelig ikke om jeg ble lyttet til, men likevel…

Jeg opplever at samtalene og fortellingene hun nå har, fortsatt bærer preg av entusiasme og engasjement, men at hun nå har sett og opplevd ting som setter det hele i et mer realistisk perspektiv. Trivselen er fremdeles god, men forventningene til studielivet som kommer er helt sentralt. Hun gleder seg til å bli heltidsstudent innenfor faget.

Heldigvis opplevde min datter et godt første møte med arbeidslivet. Jeg tenker at det fort kunne blitt annerledes. Arbeidsgleden kunne fått en knekk og selvtilliten kunne fått noe å bryne seg på når det gjelder firmafester der unge damer oppleves som fritt vilt – joda, noe har jeg blitt fortalt om norsk arbeidsliv.

Selv husker jeg mitt første møte med arbeidslivet som litt av begge deler. Jeg kom godt overens med mine kolleger og opplevde mine ledere som litt distanserte. Så lenge jeg gjorde jobben min, så var det ikke så mye å snakke om. Det tok faktisk en stund før jeg skjønte at min første medarbeidersamtale allerede var gjennomført. Den foregikk på følgende måte; vi hadde julebord på en restaurant, noe som ble et ganske så lystig lag. Litt utpå kvelden grep min leder tak i meg, i en tilstand jeg ville kalt lykkepromille pluss. Han uttrykte følgende setning (fritt etter hukommelsen): Har du det bra, gutten min? Skal det verra noe så kommer du til meg. Og det var det.

Du får én sjanse til å gjøre et godt førsteinntrykk. Jeg håper det er noe bedrifter tenker over når de ansetter de unge og lovende. Dette er på ingen måte et varsel, men en refleksjon. Jeg opplever stadig vekk flotte ledere som tydelig viser omsorg og nysgjerrighet i møte med de unge. Men det er også noen som hevder sin generasjons ufeilbarlighet og egen visdom som det høyeste oppnådde i menneskets utvikling. Stakkars, tenker jeg i mitt stille sinn.

Dette handler i bunn og grunn om første punktet i Akan-modellen. Selve grunnlaget for det kloke og gode arbeidet. Det kan du lese mer om her.