Hva kan jeg egentlig si, når det er en venn i min egen omgangskrets som drikker for mye?

Det er ikke snakk om alkoholproblemer. Det handler om at han drikker godt over hva vi kan kalle grensen for å drikke på rødt i henhold til de vanlige anbefalinger.  Når jeg kan uttale meg om forbruket hans så er det ut ifra hans egen beskrivelse, hva hans familie forteller, og hva jeg selv observerer når vi er sammen i selskapelig sammenheng. Men han er alltid snill og grei, og selv om han har drukket en del så er han bare hyggelig i selskaper. Han er en kjernekar, og han er alltid forsiktig med ikke å drikke for sent på kvelden hvis han skal på jobb eller kjøre bil dagen etter.  Ingen i familien har egentlig noe å utsette på ham – kun at de synes han drikker mye, og det sier de så ofte at han nok blir lei av å høre det!  Det er som at ved å innrømme at det blir for mye, så kan forbruket bare fortsette – det er bare «hyggelig» sosial drikking så da er det greit. Ikke drikking i smug.

Som Akan-rådgiver er jeg vant til å anbefale telling av alkoholenheter, minst tre hvite dager i uken, samt å holde seg til «lykkepromille» når man drikker alkohol.  Likevel blir det litt rart for meg å ta en samtale med en av mine nære venner hvor jeg anbefaler dette sånn direkte.  Jeg har liksom ingen innfallsport for å begynne å snakke om det. Når vi snakker om alkoholbruk generelt så blir det gjerne at vi er heldige som kan kose oss med ett glass vin – ute i kveldssolen nå når det er så fint vær – eller inne foran peisen når det er høst – at det kanskje kan bli litt mye hvis man legger det sammen, men man må jo hygge seg også, og det plager jo ingen!

Hva skal jeg egentlig si – det er så mye lettere å komme med anbefalinger når det gjelder generelt som et rusforebyggende tiltak på arbeidsplassen. Men når det gjelder en i egen omgangskrets så blir det annerledes. Jeg har jo ikke lyst til å få rollen som overvåkeren «Mr. Akan» som holder oppsyn med mine venner! Uansett hva jeg har fortalt om hva jeg egentlig jobber med i Akan, så tenker jo også mine venner at det er rusproblemer vi jobber med, og at det er forebygging av problemer vi har fokus på. Vårt helsefremmende fokus om sunnere alkoholvaner, til ettertanke for alle oss som bruker alkohol, er ikke så lett å få folk til å ta inn.  Jeg får uansett alltid spørsmålet: Ja, er det mange som har problemer da? Eller hjelper det noe, det dere gjør?

Tenk om min kamerats arbeidsplass kunne sette fokus på rusforebygging! Tenk om de satset på å tilby Balance-programmet til alle sine ansatte! Det kan jo hende at hvis «alle andre» på jobben tok en selvtest på alkoholforbruk, så ville han også gjort det. Det kunne også hende at tilbakemeldingen han fikk ble en tankevekker? Kanskje han til og med i smug ville gått til del to av Balance-programmet og tenkt litt mer. Han kunne jo i hvert fall ikke føle seg uthengt, stigmatisert eller bli provosert, hvis dette var noe alle på jobb deltok i? Synd han jobber i en bedrift der de har en alkoholkultur som er alt annet enn forebyggende slik jeg oppfatter seminarene, reisene og festene deres.

Jeg føler at det litt feigt av meg å skylle på at andre (bedriften) burde gjort noe. Jeg skal love at jeg ikke skal slutte å lete etter den gylne anledning til å snakke med ham, men jeg vil ikke at det skal bli feil og ødelegge forholdet vårt. Som sagt, jeg tenker ikke at han har problemer – det er den tidlige forebyggingstanken jeg er ute etter. Rart at det skal være så mye enklere med teori, enn det å gjøre noe i virkeligheten!