Tenker du av og til på hvor viktig arbeidsplassen din er for deg? Har du noen gang vært redd for at kolleger skulle oppdage ting ved deg som ikke måtte komme ledelsen for øye- eller øre og som du gjør store anstrengelser for å skjule? Som du benekter om du blir konfrontert med det? Ville du vurdere å gjøre noe med det dersom arbeidsgiver pekte på at du hadde et problem som var uforenelig med utførelsen av jobben din?
Jobben er utvilsomt et av de viktigste livsområdene for de av oss som er så heldige å ha en. Jobben er så og si grunnlaget for vår økonomiske eksistens, for familiens trygghet, for selvrealisering og sosialt samvær om vi er så heldige å ha en jobb som byr på det. Er det imidlertid noe som truer sikkerheten om at jobben er trygg skaper det angst og uro. For en som regulerer følelser med å drikke for mye alkohol, dope seg ned med medikamenter eller forsvinne inn i «spilleboblen» med ukontrollert penge- eller dataspill er oppskriften for å slippe unna angst og uro nettopp mer av den samme lindrende aktiviteten. Helt til katastrofen kommer, helt til noen setter foten ned og sier: Dette går ikke lenger! Slik kan vi ikke ha det! Slik kan du ikke holde på!
Som mangeårig behandler i rusfeltet er det min erfaring at denne «noen» som setter foten ned for mange av mine pasienter har vært arbeidsgiver. For en med avhengighetsproblem er det bra at arbeidsgiver tar tak og setter foten ned. Arbeidsgiver har autoritet. Arbeidsgiver kan ikke feies av banen slik ektefelle eller foreldre kan. At nettopp arbeidsgiver tar tak i problemet kan bli et vendepunkt som får et skjult og skambelagt problem ut i åpen samtale og dialog. Det kan bli starten på en snuoperasjon. At jobben setter foten ned og krever at de uheldige konsekvensene på jobb av rusmisbruket, medikamentforbruket eller spilleproblemet må opphøre, kan skape en god motivasjon for min pasient til å gjøre en forandring i livet.
Som behandler inviterer jeg arbeidsgiver inn og jeg er jeg alltid glad for tydelig tale. Tydelig tale fra arbeidsgiver om hva som er uakseptabelt på jobb, hva som må endres og hva som er kravene når pasienten skal tilbake på jobben, om de har vært sykmeldt en periode. Samtidig er det nødvendig å diskutere og finne fram til gode og støttende hjelpetiltak for at pasienten skal klare det. En Akan-avtale kan være et slikt tiltak som tilbyr både oppfølging, støtte og som også setter tydelige grenser.
I spesialisthelsetjenesten bruker vi å si at: «Å unnlate å ta tak i noens avhengighetsproblem er å hjelpe dem lenger nedover.» Det vil vi jo ikke. Arbeidsplassen er en viktig aktør for en person med et avhengighetsproblem. At arbeidsplassen setter foten ned kan bli et livsviktig vendepunkt og starten på den snuoperasjonen som er helt nødvendig.
INGJERD MEEN LORVIK
Seniorrådgiver, psykologspesialist Borgestadklinikken
Leder Norsk Forening for Spillproblematikk