Hit, men ikke lenger!

Hvordan vi setter grenser og hvordan vi forholder oss til grenser varierer. Men at vi trenger dem, det kan vi være enige om. Både voksne og barn trenger grenser for å fungere sammen. Hit, men ikke lenger! I arbeidslivet trenger vi å avklare grenser for at arbeidshverdagen skal fungere. Arbeidsmiljøet råtner ved rot, og tilliten til ledelsen forvitrer om elefanten får rusle ubemerket rundt i rommet og vokse seg stor og uhåndgripelig.

Om alt er likegyldig blir alt like gyldig

Kulturer kan formes og vi har mulighet til å forme den. Dette gjelder i samfunnet så vel som på arbeidsplassen. Det rareste kan utvikle seg dersom ingen stiller spørsmål eller reagerer. Om alt er likegyldig, blir alt like gyldig heter det. Det er noe i det. Har du sett kampanjen vi kjører om dagen? Fra møterommet, der vannpistolen er symbolet på det som ikke oppleves greit. Kollegaen som får en vannsprut rett i ansiktet, mens hun har ordet. Det pågår en stund helt til noen sier «Skulle vi ikke gjort noe med dette da?» Akans budskap er klart: vannkrig er gøy men ikke på møterommet. Overført til rusforebyggende arbeid handler dette mye om å synliggjøre, og rydde i hva som er greit, ikke greit og helt uakseptabelt på jobb og i jobbsammenheng. Når bruken går utover noen eller noe har vi rett og plikt til å si fra. Av hensyn til den eller de det gjelder og fellesskapet.

Tafatt leder og mangelfull oppfølging

Som ung og fersk i arbeidslivet opplevde jeg iblant ubehag i jobbsammenheng. En hendelse jeg husker godt var en jobbreise, med voksne og erfarne kollegaer som benyttet anledningen til å slå ut håret. Husker hvor gamle jeg syntes de var. I trettiårene mens jeg var atten. Ikke glemmer jeg hvor liten og utrygg jeg følte meg, og hvor flaut det var, da en av de eldre «gutta» fulgte etter meg helt inn på wc. Jeg hadde hatt lite å stille opp med om ikke min leder tilfeldigvis så etter meg. Selv var jeg soleklar på at situasjonen ikke var grei.  Armlengdes avstand takk! Jeg husker det ekle fliret da han forsvant. Stilheten dagen etter var skikkelig ubehagelig. Ingen ting ble gjort. Det gled bare ubemerket over. Det er ikke godt å være i situasjoner der man opplever maktesløshet. Tafatt ledelse er virkelig utilgivelig passivt, og min episode er bare en av mange. Dessuten er det snart førti år siden – virkelig gammeldags! Dessverre like aktuelt!

Makt til å gjøre endring

Ledere har ansvar for trygge arbeidsforhold, og et godt psykososialt arbeidsmiljø. I ansvaret ligger også at alle skal kjenne til hva som gjelder. Mye av jobben er gjort når man åpner for temaet og engasjerer sine medarbeidere i diskusjoner. Gjerne rundt det mer almene knyttet til rusmiddelbruk og spilling. Min erfaring er at det fort engasjerer. I kombinasjon med relevant kunnskap får diskusjonen rundt det mer almene mer substans. Bruk av rusmidler og spill angår oss alle. De aller fleste drikker alkohol, noen drikker ikke, vi drikker litt forskjellig. Noen synes hasj er legitimt å bruke, mens andre aldri kunne tenke seg å prøve. Mange deltar i pengespill og mange er opptatt av dataspill. Jeg oppfordrer til å gi plass til følelser i diskusjonen, men også å samles om en policy for «sånn vil vi ha det hos oss». Ikke av hensyn til hva kun den ene mener, men av hensyn til fellesskapet, virksomhetens konkurransekraft, omdømme og kravene til et trygt og inkluderende arbeidsmiljø. Diskusjonen, det man blir enige om og beslutter bidrar til å forme kulturen og trygger arbeidsmiljøet på sikt.

Om dårlig oppførsel skjer gang på gang uten reaksjon eller konsekvens, da er saken normalisert og juridisk stiller arbeidsgiver svakt i en tvist.

«Vi skulle ikke gjort noe med dette her da?»