Fem flasker vin, én løksuppe og en skål peanøtter

En nylig rapport om alkohol og arbeidsliv viser at det er store bransjeforskjeller. Det kan jeg skrive under på. En gang tilhørte jeg en yrkesgruppe som har ord på seg for å være tørste.  

Jeg ble yrkesaktiv i en tid hvor journalister opererte med «Herr og Fru Kilde». Pressekortet var veien inn i det helligste. Tostrupkjelleren i Oslo var det nærmeste vi kom himmelen.

Kjente fjes fra fjernsynets barndom var fulle som øsekar, men sett med mine unge journalistøyne; belevne, morsomme, kunnskapsrike og munnrappe.

En gang for veldig lenge siden, vi begynner å snakke om 30 år siden – ble jeg sendt ut som vi kalte det, for å gjøre et portrettintervju. Hele redaksjonen visste at vedkommende som skulle portretteres var tørst. Veldig tørst. Så jeg måtte love at vi måtte spise også. Jeg kunne ikke komme tilbake til redaksjonen med en regning med bare alkohol…

Jeg lovet dyrt og hellig at mat skulle det bli.

Det ble en fuktig kveld, intervjuobjektet var lystig, levende, kunnskapsrik. Flere kolleger av han kom til, mange ville mene, det var god stemning, mye latter og enda mer vin.  Jeg passet på inntaket av fast føde…..

-Du kan ikke mene dette Unni, sa sjefen

-Men du sa vi skulle spise, sa jeg – svært fornøyd med gårsdagens intervju.

-Men Unni, du kommer med en regning pålydende fem flasker vin, én løksuppe og en skål peanøtter….

Og alle hjerter gledet seg; sjefen, han som ble intervjuet og som syntes (litt senere) at det var et knakende godt portrettintervju, og jeg som hadde hatt en utrolig fantastisk kveld med en av mine store helter. Arbeidslivet var bare gøy.

Jeg kan ramse opp ulike episoder fra min tidlige yrkeskarriere; jeg ble sendt ut for å kjøpe whisky til gutta på avdelingen– det sto nemlig alltid en flaske «Upper Ten» i kjøleskapet på avdelingen, og nå var den tom…

-Kan du sy? Har du symaskin? Spurte sjefen, for da må du dra hjem å reparere olabuksa mi. Han skulle på date. Drosje fram og tilbake og godt med vin som takk for hjelpen.

Vi måtte stoppe pressen bokstavelig talt, fordi et intervjuobjekt hadde fortalt – i fylla – om julen han aldri glemte og navngitt en fyr hvis unge liv ebbet ut. Dette var lenge før e-post og internett og fax og personsøker var foretrukken kommunikasjon. Så da det peip som besatt i personsøkeren og han skyldbetynget måtte meddele at det nok var fyllerør, den navngitte var bonde på Hedemarken, så var valget om å stoppe trykk enkelt.

En annen gang ble jeg sittende til langt på natt å høre på en fallert sanger spille de samme gamle sangene igjen og igjen på piano, mens han snakket uavbrutt om sine glansdager og tyllet i seg portvin.

Den berømmelige kvitteringen dukket opp i en koffert for ikke så mange år siden da jeg var midt i en flyttesjau.

I rapporten «Alkohol og arbeidsliv» fra Folkehelseinstituttet, var andelen som oppga å ha vært beruset i jobbrelaterte sammenhenger høy innenfor en rekke bransjer i privat sektor, deriblant for mediefolk. De samme bransjene rapporterte om ineffektivitet dagen derpå. Jeg tror dem. Men la meg legge til at heller ikke her skal vi skjære alle over én kam

Alkohol har også positive sider og evner vi å holde oss på den siden som ikke fører til at vi er i bakrus dagen etter eller ikke orker å gå på jobb, så ja, av og til er det gøy. Det får oss til å slappe av, vi senker skuldrene, noen blir løsslupne på en positiv måte. Men jeg forstår at ikke alle synes det er greit, og med ytterligere 30-års arbeidserfaring, så tenker jeg at mange av episodene fra den gang ikke var innafor, og definitivt på kanten.

Hvorfor? Så lenge holdningene og kulturen den gangen ga rom for det?

Fordi: Rammene var uklare; hva var greit, hva var ikke greit? Hvem hadde ansvaret om det hadde gått galt? Om jeg som ung hadde følt meg presset til å drikke? Kunne jeg sagt nei? Var det sjefens ansvar? Jobbkulturen? Bransjen? Intervjuobjektet?

Og vi snakker ikke bare om jobbrelatert alkoholbruk, vi snakker på jobb, som en del av jobben…

Jeg har ikke svaret, men jeg vet at en policy eller kall det gjerne kjøreregler, gjør det enklere. Hva er innafor, hva er definitivt utafor. Det skaper forutsigbarhet for meg som arbeidstaker og for sjefen min som arbeidsgiver. Rapporten slår også fast at det er bred enighet om at arbeidsplasser bør ha retningslinjer for alkoholbruk og ordninger for å hjelpe ansatte med alkoholproblemer – og det gjør det enklere å ta den nødvendige samtalen; om at kanskje fem flasker vin, én løksuppe og en skål med peanøtter ikke var innafor – selv for et veldig tørst intervjuobjekt.