Anerkjennelse motiverer mye, koster så lite og er helt uten bivirkninger

«Se på meg nå mamma» roper en ivrig pjokk der han klatrer høyere og høyere opp i et tre. Tar tak i en gren og hopper. Full kontroll og jeg skjønner han har gjort det før. «Supert! Du er sterk, det greide du bra». Ved siden av meg står hans mormor. Litt blek i det han forsvinner opp, men jubler og klapper når han lander i gresset. Stolt løper han videre. Ser seg ut et nytt tre.

Anerkjennelse er velmenende og ærlig og gir en god følelse hos den andre. Den gir energi og motivasjon, helt uten bivirkninger. Man blir ikke høy på pæra, eller tror man er noe mer enn andre. Glem Janteloven! Vi trenger anerkjennelse alle mann. Kunstnere, forfattere, professorer, ja – men også det enkelte mennesket. Bli sett og anerkjent for den man er og det man gjør.

Å anerkjenne mennesker med ruslidelser

I et ansettelsesforhold, er min erfaring at en ruslidelse lett overskygger hvem den ansatte er som person. Hva han eller hun betyr for bedriften i kraft av seg selv som menneske, kollega og ansatt. Ofte beror det på utrygghet og kanskje også en gryende mistillit i arbeidsforholdet. Konsekvensene av et problematisk rusmiddelbruk som viser seg i adferd eller endringer i arbeidsforholdet det reageres på, uten at noen tar det opp. Ved bekymring knyttet til ruslidelser blir vi ofte usikre og famlende i hvordan tilnærme oss, og personen blir gående alene. En ond sirkel der skammen kommer snikende. Ville vi gjort det samme ved bekymring knyttet til annen sykdom? Kan vi ved å anerkjenne ruslidelser på lik linje med et annen sykdom, som for eksempel angst eller depresjon bli bedre rustet til å tilnærme oss?  «Du er en verdifull medarbeider og det jeg ser gjør meg bekymret. Kan du hjelpe meg å forstå?» Kan vi gjennom anerkjennelse stå bedre rustet til å motivere og gi den andre energi til nødvendig endring?

Vi trenger et enklere språk

Lettere psykiske lidelser som angst og depresjon er enklere å snakke om i dag enn for bare noen få år siden. Vi har fått et enklere språk og det er heldigvis ikke så flaut «å ha møtt veggen». Man snakker uanstrengt om besøk hos psykolog, og sjefen hever ikke øyebrynet om du må «stresse ned litt». Full forståelse og tilbud om samtaler hos bedriftshelsetjenesten. Det vises vilje til å snakke om det vi alminneliggjør, og flere prøver å forstå. Vi har oppnådd en større åpenhet enn før. Når det gjelder ruslidelser famles det fortsatt mye, og vi har en vei å gå for en uanstrengt tilnærming. Sjefen hever nok øyebrynet om du sier du går i rusbehandling. Men er ikke utgangspunktet det samme? Å anerkjenne den ansatte for den person han eller hun er, og uttrykke at man prøver å forstå i en sårbar situasjon er et godt utgangspunkt for videre oppfølging.

Det skader ikke å prøve

Å gi den andre en god følelse ved å oppleve seg sett og verdsatt i en situasjon der det kreves krefter for å gjenvinne kontroll motiverer mye, koster lite og er helt uten bivirkninger. Det kan bidra til ønske om endring og motivere til å ta imot nødvendig støtte. Alle er vi i kontinuerlig utvikling. Alle trenger vi feedback fra våre omgivelser, som grunnlag for justering. Alle trenger vi å bli heiet frem på veien.  Man faller, slår seg – opp igjen! «Du er verdifull, vi trenger deg» Det føles godt å bli sett og anerkjent!

Som rådgiver i Akan kompetansesenter oppleves anerkjennelse motiverende for videre arbeid. Nylig mottok vi en pris for vårt arbeid med spillproblematikk på en nordisk konferanse. Akan er ledende internasjonalt på fagområdet og arbeidet blir sett på som foregangsgivende, heter det i begrunnelsen. Jeg tenker at denne anerkjennelsen skal deles med alle dere der ute i norsk arbeidsliv som aktivt jobber med Akan-arbeid i virksomheten. Mye av arbeidet handler om anerkjennelse av rus- og spillproblematikk som del av et helhetlig arbeidsmiljøarbeid, der formålet er å forebygge problemer og hindre frafall som følge av rus- eller spillelidelser.