Hvordan har du det?

Det er noe med dette livet – det går opp og ned, og tar uante svinger og veier, utenfor vår kontroll. Iblant møter vi motbakker og står i ulike livskriser som setter oss ut av spill for en periode. Det oppstår akutte belastninger som følges av tanker og følelser i fullt kaos. Har du vært der?  

Livskriser er ingen forskånet fra, og til tider kan det ene raskt etterfølges av det andre og man står der sliten og satt ut. Selve livet tar all energi. I slike situasjoner mister man kraften til å stå i mye av det hverdagen krever. Privat og på jobb. Det som til vanlig håndteres med letthet kan føles usedvanlig tungt. Jeg har vært der selv. Mistet søvn, manglet fokus og vært ganske så distré og ukonsentrert. Lei meg og sårbar. Helt vanlige symptomer som følge av belastende livshendelser. Helt naturlige reaksjoner, men ikke mindre vondt og slitsomt av den grunn. For ikke å snakke om ensomt, der alle synes å haste forbi, opptatt med sitt. Livet går sin gang, mens ens eget liv har stoppet opp for en stund. Om bare noen kunne spurt: «Hvordan har du det?»

Vanlige symptomer ved alvorlige livsbelastninger

Psykiske reaksjoner som følger av ytre belastninger, som sorg for eksempel, kan gi et symptomtrykk som utvikler seg til funksjonstap på linje med sykdom. Man opplever ulike belastninger forskjellig, men når tankene kverner, søvnen uteblir og oppgavene hoper seg opp, blinker varsellampen rødt. Humøret svinger og felleslunsjen byttes ut med en kaffe alene for å klare dagens arbeidsoppgaver. Lampen gløder illevarslende, men allikevel er terskelen høy for de fleste til å søke hjelp. Man presser seg til å fungere og demper symptomene som best man kan, mens det man trenger er tid og ro til å håndtere følelsene og det man står i. Det man ofte trenger hjelp til er å senke farten, sortere og prioritere. Privat og på jobb. Hjernen er finurlig innstilt. Når følelsene tar mye plass, går det på bekostning av den delen som planlegger, resonerer og husker. Man er i psykisk ubalanse, klarer ikke følge med i svingene og føler seg totalt mislykket. Helt alene også, når ingen later til å se, eller spørre hvordan du har det. Åpne spørsmål som får deg til å tenke. Kjenne etter. Spørsmål som «Hva trenger du?» Eller «Hva kan du gjøre selv, og hva kan jeg gjøre for å hjelpe deg?» Spørsmål som hjelp til å finne svar på hvordan gå videre i riktig retning. Med støtte om nødvendig? Kanskje tilpasning for en periode?

Velmente råd til ingen nytte

Når livet er vanskelig, får man ofte mange velmente råd. Et jeg selv fikk en gang var «Ta på joggeskoene og løp marka rundt. Det hjelper å bli skikkelig fysisk sliten!» Men ingen i verden hadde fått meg til å løpe akkurat da! Selv om det sikkert hadde hjulpet, kunne jeg ikke trene på toppen av alt det andre jeg måtte gjøre. Og ikke orket jeg! Min erfaring var at rådet gjorde vondt verre. Godt ment, men helt nytteløst. Det er fort gjort å gi råd når man ønsker å hjelpe. Men det er lurt å gjøre seg litt kjent med hvordan den andre har det først. Kanskje til og med spørre om den andre ønsker ditt råd. For min del hadde jeg trengt to ører, mer enn joggesko akkurat der og da.

Den lille praten

Lykken er en god kollega, venn eller leder som legger merke til lampen som gløder. Som har mot til å spørre, og tid og lyst til en liten prat. At noen ser deg og spør hvordan du har det, har større betydning enn man skulle tro. Som forleden da min gode kollega banket på døren og spurte forsiktig om jeg hadde et par minutter. Det ble en fin, liten samtale som jeg satte utrolig stor pris på. Det åpne spørsmålet «Hvordan har du det?»  er så viktig, og den lille praten så verdifull. Enklere og mer virkningsfullt enn all verdens gode og velmente råd.