På tide å hente fram Jahn Teigens «Optimist» igjen!

Jeg var nesten i mål med denne bloggen da jeg hørte nyheten om utbruddet av den engelske virusvarianten i Nordre Follo. Jeg hadde ført pennen i en optimistisk tone, begrunnet i vaksine og lavere smittetall. Ikke bare var det lys i tunnelen, vi nærmet oss utgangen av tunnelen, trodde jeg optimistisk. Men så kom altså denne nyheten som gir meg assosiasjoner til barndommens brettspill, når jeg nærmet meg mål og trakk ‘rykk tilbake til start’-kortet. Det er på tide å hente fram Jahn Teigens «Optimist» igjen.

Situasjonen i mars 2020 og i dag er på mange måter lik, men ikke helt. Nå er tiltakene rettet dit viruset er lokalisert og nærliggende kommuner. Vi har alle ryggsekken full av erfaringer med pandemien og konsekvensene av den. Noen har mistet sine kjære, noen har mistet jobben, andre er permittert. Mange, som helsepersonell og folk med samfunnskritiske oppgaver, må møte på jobb. Andre er pålagt hjemmekontor, for enkelte tiende måned på rad. Noen håndterer situasjonen relativt godt, andre gjør det ikke. Med bakgrunn i alle samtalene vi har hatt med ledere og medarbeidere siden mars i fjor, kan vi i Akan kompetansesenter fastslå at det er mange bekymringer i arbeidslivet knyttet til situasjonen. Du kan lese mer om dette og våre råd i rapporten Erfaringer fra Akan kompetansesenter under Korona-pandemien.

Ny fase

Vi er over i en ny fase. Nå hører vi om ensomhet, bekymringer for psykisk helse og at folk er lei. De som jobber hjemmefra savner å møte kolleger og samarbeidspartnere fysisk, noen synes det er vanskeligere å skille jobb og fritid, andre synes arbeidsdagene er ensformige. Vi vet at motivasjon henger sammen med mestringsfølelse, autonomi og opplevelsen av sosial tilhørighet. Når hjemmekontor er pålagt, og i tillegg strekker seg ut i tid, reduseres opplevelsen av autonomi. Og når all samhandling med kolleger skjer digitalt, er det ikke rart at mange opplever redusert sosial tilhørighet til jobb.

Parallelt erfarer vi at noen av de som er pålagt å møte på jobb frykter smitterisikoen dette innebærer. Vanskeligst er det for de som er permittert eller oppsagt, en situasjon som medfører store økonomiske konsekvenser.

Selv er jeg heldig. Jeg har mitt eget kontor med mye lys. Jeg har et hus jeg kan vandre rundt i. Jeg har flotte turmuligheter rett utenfor. Jeg har familie og en mann jeg bor sammen med. Med voksne barn slipper jeg å håndtere hjemmeskole og jobb samtidig. Dessuten har jeg jobb, til og med en jobb som med dagens teknologi fint kan utføres hjemmefra.

Godt vi lever i en digital tid

Når pandemien først skulle komme, er vi tross alt heldige som lever i en digital tid. Vi har nok av muligheter som i relativt stor grad kan kompensere for at vi ikke kan møte fysisk på jobb. Slik har det ikke alltid vært. Selv er jeg så erfaren (ikke gammel!) at jeg i min første jobb opplevde hvordan faxen revolusjonerte arbeidshverdagen. Det var et magisk øyeblikk da jeg sammen med kolleger så den første tikke inn. Jeg er sjeleglad for at pandemien ikke kom den gangen. Jobbe hjemmefra med all informasjon lagret i ringpermer på kontoret? Allmøter på telefonen? Rent praktisk kunne ting vært så mye verre enn det er nå. Men jeg savner sårt å møte mine kolleger fysisk. Praten ved kaffemaskinen og på vei ut og inn av møter. Å kunne sette meg ned et par minutter for å slå av en prat.

Noen råd om avstandsledelse

Hjemmekontorarbeidet har økt bevisstheten min. Hva er viktig for meg for at jeg skal holde motivasjonen oppe og være en best mulig leder. Jeg er blitt flinkere til å ta meg små pauser. Jeg har bevisst jobbet med å bli bedre til å ta meg fri når jeg har fri, lufte hodet, gå turer og på fritiden prioritere ting jeg liker godt. Jeg lytter til musikk, leser bøker og jeg har for lenge siden nådd grensen for antall hjemmestrikkede plagg jeg trenger. Dette er min utholdenhetstaktikk. Min måte å lede meg selv på. Men jeg kjenner på utfordringen det er å være leder i situasjon som denne. De vanlige oppgavene skal fortsatt gjøres, men tar ofte lengre tid. Samtidig er det viktigere enn noen gang å ivareta alle medarbeiderne på en måte som passer den enkelte. Det er mer krevende fra hjemmekontor. Det er vanskeligere å se hverandre og fange opp hvordan medarbeidere og kolleger har det. Men det lar seg gjøre, og det er det viktigste vi ledere gjør i denne situasjonen.

I Akan har vi utarbeidet følgende råd for de som jobber hjemmefra over tid, noen generelle råd om avstandsledelse.

Oppretthold faste rutiner og møteplasser

Virksomhetens policy for rusmiddelbruk og spill gjelder også på hjemmekontor. Dette er viktig å minne om. I A-magasinets artikkel «Den lille deilige rusen» 8. januar, ble to av rusfeltets nestorer intervjuet. Artikkelen tok opp mange interessante tema knyttet til alkoholbruk, herunder behovet for å snakke om hvor grensene går når vi jobber hjemmefra.

Gjennomfør de vanlige formelle møtene digitalt, med kamera på. Det skaper muligheter til å møte kolleger, gir opplevelse av tilhørighet og å bli sett. Ta deg også tid til uformelle digitale samtaler og kaffeprat. Med kamera på øker du muligheten til å fange det opp om noen ikke har det bra. For mange vil jevnlig kontakt være en forutsetning for å tørre å ta opp vanskelige ting.

Snakk om hvordan det er å jobbe hjemmefra

Inviter til samtaler om hvordan det er å jobbe hjemmefra. Ofte kan situasjonen føles enklere når man har satt ord på ting. Selv gjør vi dette. Vi snakker om hvordan vi opplever situasjonen med hjemmekontor for mer eller mindre tiende måned på rad, om ansvaret som ligger hos oss som er ledere, men også om behovet for selvledelse.

Tørre å spørre

Dersom noen gir signaler som tyder på at de har utfordringer, eller du selv blir bekymret, ta en prat med en gang. Spør hvordan det går. Tidlige signaler på problematisk bruk ligner signaler vi ser hos medarbeidere som ikke har det bra av andre årsaker, som for eksempel ved stress, psykisk uhelse og ulike livskriser. Vanlige signaler i en tidlig fase er endringer i atferd og endringer i arbeidsutførelse. Et tredje tegn er endringer i fravær, men dette er ikke like aktuelt ved hjemmekontor. Vi ser de samme signalene hos pårørende til de med et avhengighetsproblem.

Optimistisk blikk på 2021

2020 ble annerledesåret. Hvordan blir 2021? Hvor raskt hverdagen vil normalisere seg, vet ingen. Jeg har tillit til myndighetene og deres håndtering av pandemien. Vi er i gang med vaksinering. Jeg tror på en ny normal i løpet av dette året. En ny arbeidshverdag hvor vi vil prioritere strengere mellom hvilke møter vi gjennomfører digitalt, og når vi møtes fysisk. Vi vil ikke lenger bruke en hel dag på å reise for et møte av begrenset varighet. Vi vil finne en gyllen middelvei. Både av hensynet til miljøet og tidsmangel vil vi redusere antall reiser i jobbsammenheng. I Akan kompetansesenter er vi forberedt på dette. Vi står klare til å tilby vår nye portefølje med digitale og fysiske kurs og møter så fort det lar seg gjøre.

Jeg er optimist!