Nå må det være greit å game!

«Det så kjedelig om dagen at jeg har begynt å game», sa en venn over telefonen en kveld. Som om det var en trussel, noe patetisk eller en desperat handling. Det er mulig skammen lå i at han er over 30 år og heller burde ta seg en skitur. Jeg tenker han kunne sagt dette med stolthet.

Selv krøp jeg oppi sofaen under pleddet og slo på tv-en. Det var 16 blå ute og jeg hadde gått to turer allerede den dagen. Jeg zappet fra kanal til kanal bare for å konstatere at jeg hadde sett alt før. Jeg visste ikke at det går så mange repriser på tv før korona. Jeg endte opp med å se en episode av The Crown, og kastet en tanke på pappa som alltid sa at jeg kom til å bli firkanta i øynene av å se for mye på tv. Barneoppdragelse på 70-talllet der altså. Men ja, øynene føles faktisk firkanta nå etter ti måneder med hjemmekontor, limt fast til laptopen på kjøkkenbordet og mer tv-titting enn normalt på kvelden.

Jeg skvetter av en rungende latter som skjærer gjennom gulvet fra gamingrommet under meg hvor sønnen sitter og spiller med kompisene sine. Det skrattes så høyt at jeg må skru opp lyden for å høre hva Lady Di sier gråtkvalt til Charles. Latteren erstattes av roping og enda høyere latter. Det var da som bare… Går det an å ha det så moro da? Ett-tiendels sekund stikker det i siden av irritasjon over at han har det så innmari gøy at jeg ikke hører tv-en. Så trekker jeg pleddet over hodet og skammer meg over stikket i siden som kunne minne om misunnelse. For jeg er så uendelig glad for at denne dritt-pandemien slo til i 2020 og ikke når jeg var 14 år. Hvordan skulle jeg hatt det gøy og hengt med venner på den tiden?

Før jul ble klassen til datteren min satt i karantene. De ble sendt på koronatesting samlet som klasse, de hadde undervisning i Teams og gjorde oppgaver sammen i grupper. De ble godt ivaretatt, og alt fungerte veldig bra, til tross for frihetsberøvelsen. Men best av alt var at de hang sammen på kveldene gjennom ulike dataspill. Både jentene og guttene spilte med og mot hverandre, heiet og oppmuntret hverandre, skrek, lo og skravla om hverandre. Det som i utgangspunktet var det verst tenkelige scenariet ble erstattet med samhold og glede.

Nå er noen av oss midt i en ny lockdown. Barna får ikke være sammen inne, men kan være ute. «Husk en meter da», roper jeg da hun forsvinner av gårde med akebrettet sitt og venninner. «Jada», svarer de. De holdt meteren da de dro akebrettet oppover bakken, så satte de seg sammen tre stykker på ett. Tett i en klynge. For å få mer fart. For det er sånn livet hennes er. Her og nå.

Takk og pris for at dataspill er en kanal for underholdning og sosialisering. Men det er undervurdert som et sted for å snakke om vanskelige ting som ensomhet og vonde tanker. Unge menn sliter mer enn andre grupper med å være åpne om følelsene sine, og det er flere prosjekter og tiltak som bruker dataspill for å snakke om følelser. Det kan være lettere å være åpen når man holder på med noe annet samtidig og slipper blikkontakt. Da barna mine fikk livets tøffeste beskjed forsvant sønnen på rommet sitt og logget seg på. Ikke for å flykte inn i et spill, men for å fortelle: «Gutta … jeg kan ikke spille i kveld – mamma og pappa skal skilles». Så var det sagt. Han fikk trøst av kompisene og slapp å fortelle det på skolen ansikt til ansikt.

Jeg tenker på kameraten min som satt alene i den lille leiligheten sin den kvelden og unødvendig skammet seg over å spille. Jeg tenker på meg selv som kjemper min generasjons største krig fra sofaen, og klager over hjemmekontor. Det er mange som har det beintøft akkurat nå og som kjenner ensomhet og depresjon komme snikende rundt seg som tåka fra havet. Uten å klare å sette ord på det eller be om hjelp for det. Det er land i sikte. Et sted der borte. Det tar bare litt lenge tid å navigere dit enn vi først trodde.

Det er krevende å (g)lede seg selv gjennom kriser. Som voksen har man opplevd ulike kriser opp gjennom årene og lært seg hva som skal til for å komme gjennom. Barn og unge har ikke fylt opp verktøykassen sin enda. En krise blir uforståelig, uhåndterlig og skummelt. Å fortelle datteren min at hun ikke kan være sammen med venner på en uke oppleves som en katastrofe. En uke for henne er som et helt år. Min tidshorisont er litt annerledes, og det jeg sa jeg gjorde forrige uke er fort blitt ett år siden. Tiden min flyr. Tiden hennes er nå. Akkurat som en god bok gir deg muligheten til å drømme deg bort når vi fysisk ikke kan reise, er dataspill en mulighet til å være sosial når vi ikke kan være sammen. Så litt ekstra gaming er kanskje ikke det verste vi kan gjøre nå?