Her om dagen kjøpte jeg nye løpesko. Underveis i prøvingen av ulike raske karbon-varianter, sa den dyktige ekspeditøren noe som bekrefter en opplevelse jeg har kjent mange ganger: “Er det ikke rart at det er de løpeturene du gruer deg mest til, som alltid blir de beste?” Jeg smilte bekreftende tilbake.
For jeg har opplevd så mange ganger at de turene jeg virkelig må psyke meg opp for å ta på grunn av regn, kulde, trøtthet eller demotivasjon, ender med å bli de raskeste og mest energigivende turene. Derimot, løpeturene jeg planlegger godt med tanke på lengde, rute, vær og matinntak, blir ofte tunge og vonde fra første skritt. Derfor har jeg lært meg å senke ambisjonene for turene, og heller stille med åpent sinn og finne en god flyt. Uansett kom jeg meg ut i frisk luft og var aktiv. Og neste løpetur blir litt lettere.
Skulle jeg ikke heller publisert denne teksten på Løpeprat, tenker du sikkert nå. Men så er det dette med metaforer som fungerer så godt. Og jeg fikk i hvert fall vekket nysgjerrigheten hos dere som er glad i å løpe.
Men tenk litt etter: Er det ikke ofte slik i livet at det er de tingene du egentlig ikke har så lyst til å være med på, utfordringene som tvinger deg ut av komfortsonen, samtalene du har gruet deg for å ta, som ofte ble de beste opplevelsene? Mestringsopplevelsen i etterkant blir ytterligere forsterket når utgangspunktet var dårlig.
Hver dag snakker jeg med ledere som jeg opplever undervurderer sin egen evne til å gjennomføre krevende samtaler. De leder kanskje milliardforetak og står på scenen med stor pondus foran hundretalls av mennesker. Men når de skal ta en samtale med en ansatt om en bekymring knyttet til rusproblematikk eller psykiske utfordringer, forsvinner all selvtillit.
Jeg tenker mange ganger at vi legger lista for høyt og kompliserer samtalene. Jeg tror vi er oppdratt til å være så løsningsorienterte at vi må komme ut av samtalen med en klar plan for hva som skal skje fremover med tydelige roller og ansvarsfordeling. Glem det!
Disse samtalene skal vi ta for å finne ut hva som skjer. Ikke få bekreftet hva jeg tror skjer. Da må vel første bud være å stille med åpent sinn, ta et steg av gangen, finne flyten og se hvor langt du kommer. For du har alltid mulighet til å følge opp med ny samtale, som kanskje tar deg litt lenger.
Det er nettopp de samtalene du gruer deg for å ta, de du har lyst til å utsette, du virkelig skal ta. Det betyr at de er nødvendige og kan sette i gang utvikling og endring. Det er mange grunner til at vi utsetter samtalen. Redsel for å ta feil, ødelegge en god relasjon eller å møte motstand er noen av dem. Men ta det med ro, du vil møte motstand. Det betyr ikke at du er en dårlig leder. Motstand er et naturlig forsvar vi utøver når vi føler oss presset eller redde. Det er viktig innsikt. Og heldigvis går det an å lære seg noen grep for å gjøre samtalen tryggere for begge parter.
Under sko-prøvingen fikk jeg ett og annet tips om løpeteknikk som jeg skal teste ut neste gang. For jeg må løpe en del for å bli en god løper. Vil du bli bedre på samtaler, så kan vi gi deg noen konkrete anbefalinger og veilede deg underveis. Kanskje vi kan lære deg noen teknikker du kan trene på slik at du finner flyten fortere.