Fra gulpeklut til spybøtte med våryre tenåringer og bekymrede foreldre

«Jeg stikker ut jeg, mamma!»  

«Hæ! Nå? Men klokka er jo halv elleve! Er ikke det litt sent?» 

«Nei, det går fint. Jeg kommer sent hjem, du trenger ikke å sitte oppe!» 

«Hvor skal du?» 

Så smalt døra igjen. Synet av en fornøyd og glad tenåring på vei ut fyller meg med varme og stolthet. Hun skulle treffe vennene sine. De skulle visst til en jeg ikke kjenner, men sammen med flere jeg kjenner. Hun sa hun tar bussen hjem med jentene. Likevel roper jeg at jeg kan hente henne.  

Det går fint. 

Overdreven bekymring 

Ja, det går jo fint. Det er bare så innmari uvant. At hun gikk fra 0 til 100 på noen uker. Med våren kommer de lange lyse kveldene og våryre tenåringer trer frem fra vinterdvalen. Jeg vet ikke hvor selvstendigheten og frihetstrangen kom fra så plutselig, jeg, men den kom som julekvelden på den berømte kjerringa. Og kjerringa, det er meg.  

For innimellom må jeg bite tenna sammen og ikke dytte alle bekymringene mine over på henne. Jeg smiler, kysser henne av gårde, og roper «ha det gøy» idet døra smeller igjen. Og jeg mener det virkelig! Ha det gøy! For jeg husker så inderlig godt hvor viktig det var for meg selv å kjenne på frihet, selvstendighet og fjas og fjås uten voksen-blikk. Bare få lov til å være ungdom.  

Jeg er ikke naiv heller 

Inni meg kjenner jeg på masse rare følelser som sloss om plassen. Det er de følelsene du gir oppmerksomhet som tar plass, tenker jeg. Så fokuser på de gode. Hun er sosial, har mange venner, har det gøy, blir selvstendig. Og idet jeg kjenner smilet bred seg over munnen min i stolthet og glede, tvinger en liten tvil seg frem med flere spørsmål.  

Jeg lurer på hvem som er der og om de drikker. Ja, det gjør de sikkert. Jeg er ikke naiv heller. Så hva og hvor mye, er vel riktig spørsmål? Hva gjør hun når hun får tilbud om hasj eller kokain, klarer hun å si nei?  

Er det virkelig “oversvømmelse” av kokain der ute, eller er det nok en gang overdreven fryktbasert journalistikk? Opplever hun press eller er det enkelt å si nei? Tør hun å ringe meg hvis hun blir for full selv eller venninnen ligger dritings i en grøft og spyr?  

Ringer hun hjem, tro? 

Hm.. Jeg synes ikke det er lenge siden jeg var fortvilet når hun ikke rapet etter maten, gulpet for mye eller ikke bæsjet på to dager! Eller at jeg rev meg i håret når hun i all sin stahet nektet å ta på utedressen og gikk til barnehagen i ballkjole i minusgrader. Eller da jeg snudde på vei til jobb fordi jeg hadde glemt å sende med termos og sitteunderlag på turdagen og ikke ville at hun skulle føle seg utenfor.  

Som tenåringsmor blekner småbarnsbekymringene. Men å gå fra oppdragerrolle i småbarnsfasen, til veilederrolle som tenåringsmor, er ikke bare enkel. Og det har definitivt ingen fasit. Trygghet og tillit kommer i flere former og ser forskjellig ut fra familie til familie.    

En betryggende snap 

Plutselig piper mobilen med et snap-varsel med bilde av det vakreste ansiktet jeg vet om og spørsmålet «kan du hente meg?». Sekunder etter sitter jeg i bilen og gleder meg til å se henne. For jeg vet at turen hjem er en av de næreste og fineste stundene vi har. Formen er fin, blikket klart og humøret strålende. All good. Vi går inn døren sammen, latteren sitter løst, hun sier hun har kost seg.  

I samme øyeblikk kommer storebroren ramlende inn døra. Det lukter øl, men han er stødig i steget og klar i blikket. Der det vanligvis kommer et tenåringsgrynt overasker han med et muntert “hvordan har kvelden din vært da, mamma?”. Han er åpenbart ikke edru.

Det ble ikke nødvendig med spybøtte denne kvelden heller, og jeg finner roen igjen. For ingenting slår følelsen av at ungene ligger trygt under dyna.