Kommunikasjonen som forener

Når Akan hevder at du ikke kan ta feil i den nødvendige samtalen, forutsettes beskrivelse av rene fakta i tilbakemeldingen til medarbeideren. Dette bryter med hvordan vi normalt forholder oss til informasjon, observasjoner og sanseinntrykk; vi tolker. Å vite at vi tolker er en begynnelse. I tillegg å vite når og hvordan kan åpne for helt nye muligheter.

Under kurs i den nødvendige samtalen setter jeg meg ofte ned foran deltakerne med armer og ben i kors, og blikket vendt ned. Så ber jeg om å bli beskrevet. Vanlige beskrivelser er ‘lukket’, ‘anspent’, ‘avvisende’ og liknende. Helt unntaksvis kommer beskrivelsen jeg startet med her, altså fakta, armer og ben i kors, og blikket vendt ned. Ingen er uenige i den beskrivelsen, og det er nettopp det som er målet – å gi en beskrivelse en kan ENES om, som forener. Grunnen til at denne beskrivelsen oftest ikke kommer umiddelbart er slett ikke at den er for vanskelig, men paradoksalt nok motsatt, at den er for oppe i dagen, for enkel, den viser jo ikke såkalt forståelse og innsikt.

Filmen ‘Tid for en samtale’ i Akans Dilemmaverktøy viser denne enkelheten. Lederen gir medarbeideren tilbakemelding om gjentatt mandagsfravær, samt at han er fraværende i arbeidssituasjonen. Kun dette, men vektlagt og sagt flere ganger. Det holder. Han har garantert satt i gang tanker og følelser i medarbeideren. Og skulle det vise seg ikke å dreie seg om rus og/eller avhengighet har han ikke sagt noe feil. Lederen beskriver kun fakta.

Ganske alminnelige ord kan åpne for uønskede reaksjoner hos mottakeren, fordi ordene er upresise og kan ha en betydning som går utover det mottaker kan identifisere seg med. Jeg kan eksempelvis beskrive en observasjon av medarbeider som sitter med lukkede øyne i et møte som ‘å sove’, men det vet jeg strengt tatt ikke. Fakta er de lukkede øynene. Å hevde at medarbeideren har sovet er å trekke en slutning det ikke er grunnlag for, som kan virke provoserende. Likeledes er det forskjell på å hevde at noen har vært sint – og å hevde at vedkommende har hevet stemmen og satt fingeren i bordet. Og hvem vil ikke kjenne det problematisk å bli beskrevet som sløv, fjern, sur, irritabel eller aggressiv? (Selv om en med rette kan mene at medarbeideren har vært det!) Med litt innsats og trening bør det ikke for noen by på problemer i stedet å kommunisere de udiskutable, enkle fakta – med åpenbar styrket tillit som resultat.

Alt som overhodet er mulig å misforstå vil før eller siden misforstås. Kommunikasjon er en allestedsnærværende og løpende utfordring. Å anerkjenne en beskrivelse gir alltid en god følelse. Om vi litt oftere kunne våge å velge det enkle og nære i måten vi kommuniserer på vil flere oftere kunne få kjenne på denne godfølelsen.