Pårørende – hvem er de? 

Vi er jo alle pårørende i en viss forstand. I perioder vil en pårørenderelasjon bli satt på «strekk». Når en vi bryr oss om strever, vil dette naturlig nok påvirke de rundt oss og behovet for å hjelpe vil melde seg.  

Akan kompetansesenter har som formål å forebygge problematisk bruk av rusmiddelbruk og spill i arbeidslivet, samt tilby støtte og hjelp til personer som har egne utfordringer. I den sammenheng bør vi også løfte blikket og utvide rammen. Hva med de pårørende?

Hvem er de?  

En mulig definisjon av pårørende i denne sammenhengen kunne være: pårørende er de som står i en relasjon til den som har et rusmiddel- eller spillproblem, og som opplever seg berørt av dette. 

Det er flere pårørende til arbeidstakere med rusmiddel- og spillproblemer i norsk arbeidsliv, enn det er folk som selv har rusmiddel- og spillutfordringer. 

«En tar jo jobben med seg hjem, men en tar jo også familielivet med seg på jobb». 

Jeg har selv vært pårørende til en som strevde med alkohol og psykisk helse. I lengre tid holdt jeg det hemmelig. Det var flaut, og så var det en ubevisst regel som sa at «en «skiter» ikke i eget reir. Jeg ville ikke utlevere den som sleit. Det er et vågestykke å skulle snakke om noe som er så tabubelagt.

«Dette skal vi ikke snakke om, men du skal ikke skamme deg».

• Skam er å måtte ty til en hvit løgn for å forklare hvorfor vi ikke kan komme i middagsselskap. 
• Skam er å lure på hva andre tenker om disse løgnene mine. De skjønner vel at jeg skjuler noe. 
• Skam er å ikke kunne si noe til kollegaene mine om hvorfor jeg virkelig er sykemeldt. 
• Skam er når jeg ikke sier til venninnen eller kameraten min at jeg har det elendig. 
• Skam er ensomhet. 
• Skam er fraværet av sannhet.

Uten skam er jeg modig. Uten skam er jeg ærlig og stolt. Skammen kan snakkes i hjel. Det er jo ikke min feil, om noen ikke skulle forstå. Hvis noen sender skammen i retur til meg, tror jeg ikke at jeg vil ta den imot lenger. 

«Tenk om noen så skammen min uten å forkaste meg. Øyne som ser, men ikke tyvtitter».

Det viser seg at pårørende forskjellsbehandles i arbeidslivet. Menon Economics fant at virksomheten tilrettelegger dårligere hvis den ansatte er pårørende for en person med rusmiddelutfordringer enn for en person med somatisk sykdom som f.eks. påvist kreft (Menon-publikasjon nr. 85/22).

Hva kan arbeidsplassen bidra med? De tre F-ene 

• Fristed: Respektere at enkelte ønsker at arbeidsplassen skal være en friplass der de ikke behøver å snakke om problemene. 
• Forståelse: Bidra til større åpenhet rundt temaet. Møte pårørende med forståelse gjennom økt kunnskap hos ledere og kolleger om årsaker og konsekvenser av problematisk bruk. Endre forestillingen om at årsaken ligger i omsorgssvikt, og at rusmiddelavhengige ikke kan endre seg. 
• Fleksibilitet: Enkel tilrettelegging som for eksempel: Velferdspermisjon, tilpasning av oppgaver, arbeidstid, mulighet for å ta en uforstyrret telefon etc. 

Som Anita Vatland, daglig leder Pårørendealliansen uttrykte det: «Vi må ikke lage to pasienter av en diagnose».

En pårørende sa det på denne måten: «pårørende er en ikke-fornybar ressurs».