Pengespill – ingen ordinær vare

Publisert: 09.10.2016

Det skjer mye på pengespillfronten for tiden. 2. oktober innførte Norsk Tipping enmånedlig tapsgrense på kr 20.000 på tvers av alle sine spill. Hensikten er å forebygge spilleproblemer. Før jul skal Stortinget behandle spørsmålet om mulig lisensordning for pengespill. Da håper jeg politikerne på Stortinget innser at spillpolitikk handler om noe langt større enn frie markedskrefter og individets frihet. Det handler om hensynet til de mest risikoutsatte av oss og deres pårørende, og det handler om arbeidsplasser. Pengespill er ingen ordinær vare.

 

Mange enkeltskjebner

I den siste befolkningsundersøkelsen som ble gjennomført av Universitetet i Bergen, på vegne av Lotteri- og stilftelsestilsynet, kom det fram at 34.000 kan karakteriseres som problemspillere, 88.000 spiller med moderat risiko og 293.000 spiller med lav risiko. Tallene antas å være minimumstall. Dette innebærer at vi har minimum 122.000 risiko- eller problemspillere. Det tilsvarer omtrent Bærums innbyggertall, eller alle innbyggerne i Tromsø og Bodø til sammen, for ikke å bli beskyldt for å være navlebeskuende.

Når vi i tillegg vet at de fleste har 3-4 pårørende, betyr det at minimum en halv million av oss er berørt av spillproblemer. Pårørendeproblematikk innebærer redusert livskvalitet som ofte gir seg utslag i sykefravær og nedsatt yteevne på jobb.

 

Det begynte med en telefon fra en hovedtillitsvalgt

Akan kompetansesenters inngang til spillproblemer startet med en telefon fra en hovedtillitsvalgt. Han hadde kommet på jobb og funnet et avskjedsbrev fra en kollega. Kollegaen skrev at han hadde spilt bort lønn på automater, lånt penger av kriminelle og etter hvert mottatt trusler. Historien kom helt ut av det blå for arbeidsplassen, og de kontaktet oss for kunnskap og hjelp. Vi fikk etter hvert flere henvendelser som gjaldt spillproblemer. Vi kartla situasjonen og i 2005 besluttet styret at vi også skulle bistå norske arbeidsplasser med å forebygge og håndtere spillproblemer. Etter den tid har vi mottatt nærmere 300 veiledningssamtaler omhandlende konkrete enkeltpersoner.

 

Konsekvenser for arbeidsplassen

Selv om de som står utenfor arbeidslivet har en større risiko for å utvikle spillproblemer, har vi flere bekreftelser på at spillproblemer er høyst relevant for arbeidsplasser. 83 % av de som ringte inn til Hjelpelinjen for spillavhengige i 2015 hadde egen lønnsinntekt som sin hovedinntektskilde  (Samtalestatistikk 2015). Selv hører vi fra arbeidsplasser at ikke bare problemspillere, men også spillere som spiller med moderat og lav risiko, kan spille på en måte som får konsekvenser for arbeidet. Det holder å spille bort mer enn du har råd til.

I boken Spillegalskap: Vår nye landeplage (2003), skriver nestoren gjennom mange år i fagfeltet, Hans Olav Fekjær, følgende: En problemspiller, eller spilleavhengig person, tenker stadig på spill. Han eller hun tenker på forrige spill, planlegger neste spill og tenker på muligheter til å skaffe penger. Dette fører til sterk distraksjon i arbeidet. Det kan også bli fravær for å spille eller for å skaffe penger. Ansatte med pengespillproblemer har store økonomiske problemer og unngår gjerne å være med på sosiale aktiviteter. Ofte følger psykiske belastninger som gir seg utslag som depresjon, lav selvfølelse, søvnmangel og selvmordsfare. En spillavhengig person er mer utsatt for samlivsbrudd og har generelt nedsatt arbeidsevne.

Dette stemmer godt med vår egen studie «Å gamble med jobben» (Buvik 2009) og vår egen praktiske erfaring, som viser at problematisk spillatferd har konsekvenser for arbeidsplassen. Konsekvensene er i hovedsak knyttet opp mot fravær, redusert konsentrasjon og arbeidsevne, sikkerhetsrisiko, økonomiske problemer og økonomisk utroskap.

 

Toppen av isfjellet

Enkelte typer pengespill (spesielt pengespill på Internett) er basert på relativt høye innsatser og hurtig tempo, hvilket kan frembringe store gjeldsproblemer raskt. For noen går det så langt som at de «låner» fra arbeidsgiver. Pengene skal selvsagt tilbakebetales når gevinsten kommer, men det gjør den sjeldent. I en svensk studie (Binde 2014) fant man at ca. 10 % av de som søker hjelp for spillproblemer har gjort underslag eller lignende kriminelle aktiviteter på arbeidsplassen (i andre studier i andre land fant de 22-37 %). Selv har vi i Akan kompetansesenter de senere år vært involvert i rettssaker som har omhandlet oppsigelser basert på kriminelle handlinger som tyveri og underslag som følge av pengespillproblematikk. Det er naturlig å anta at dette er toppen av isfjellet, da de færreste saker går til retten.

 

Arbeidsgivere og arbeidstakere ønsker mer kunnskap

Arbeidsplassen er en arena hvor vi treffer hoveddelen av landets voksne befolkning, en arena hvor det er systemer, rutiner og klare roller som gjør det mulig å fange opp problemer tidlig, håndtere dem og reversere utviklingen. Men det krever kunnskap. Og de siste årene har vi erfart at norske arbeidsplasser ønsker mer kunnskap om spill. Det er bra.

I fjor gjennomførte Akan kompetansesenter 420 bedriftsbesøk og bedriftsinterne kurs. I 150 av disse ble vi bedt om å snakke om spill. Ledere, HR, verneombud og andre ressurspersoner ønsker å kjenne til hva denne nye hverdagen gjør med folk. Hva et spillproblem er, hva som utløser et spillproblem og hvordan de kan forebygge spillproblemer på sin arbeidsplass.

 

Forebyggingstiltak – Gevinsten ligger i åpenheten

I vår studie «Problematisk spillatferd i arbeidslivet» (Dahlgren 2012) fant vi at skiftarbeid og omfattende reisevirksomhet er risikofaktorer. Videre fant vi at dialog med leder er viktig for å starte prosessen for å komme seg ut av problemene.

Spillproblemer er enda mer tabubelagt enn alkoholproblemer, først og fremst på grunn av mangelfull kunnskap. Viktige forebyggingsaktiviteter er derfor mer kunnskap og å snakke om temaet på arbeidsplassen. Fordi det bidrar til refleksjon, større åpenhet, øker graden av bekymringsmeldinger og gjør det lettere for den som er i ferd med å utvikle et problem å si ifra. Vi erfarer at Akan-modellen virker like godt for spillproblemer som alkoholproblemer. Oppsummert kan vi si at modellen dreier seg om å ha;

  • tydelige kjøreregler for hva som er greit og ikke greit, samt hva som skal skje dersom noen bryter reglene og hvem som da har ansvar,
  • ledere som er trygge nok til å #TaPraten når de er bekymret for en medarbeider, og
  • et tilbud om hjelp til de som har eller er i ferd med å utvikle et problem. I våre samtaler med virksomheter får vi høre at individuelle Akan-avtalen kombinert med tett oppfølging og eventuelt behandling hindrer frafall også for ansatte med spillproblemer.

Verktøyet jegspiller.no forebygger på to nivåer – individ og virksomhetsnivå. Den ansatte som tar verktøyet i bruk tilegner seg kunnskap om egen spilling. På virksomhetsnivå synes mer åpenhet å være den største gevinsten. SAS Ground Handling og Statoil Drift Sør, som begge testet verktøyet før lansering, bekrefter at bruken har gjort noe med åpenheten. SGH bekrefter også at de har fått flere bekymringsmeldinger, hvilket setter de i stand til å fange opp ansatte som står i fare for å utvikle spillproblemer på et tidlig tidspunkt.

 

Hvem i all verden ønsker 62 reklameinnslag for pengespill i timen?

Fristelsene er mangfoldige i denne verden, og pengespill har eksistert siden tidenes morgen. Det nye er lett tilgjengelighet, tempoet og at vi bombarderes med reklame. Fotballhelter og idoler lokker oss i beste sendetid. Jeg har forstått at jeg ikke er alene om å irritere meg over alle reklameinnslagene for pengespill som sendes på TV. På arbeidsplasser møter vi mange som er frustrerte og irriterte. Men reklame virker, og i befolkningsundersøkelsen jeg tidligere har referert til, framkommer det at de mest sårbare spillerne er mest påvirket av reklame. I Akan kompetansesenter er vi derfor meget glade for at Lotteritilsynet har tatt tak i dette problemet. Vi håper de lykkes og at de aktuelle TV-stasjonene etter hvert vil respektere forbudet mot reklame for pengespill i Norge på lik linje med forbudet mot alkoholreklame.

 

Månedlig tapsgrense på 20 000

2. oktober innførte Norsk Tipping en månedlig tapsgrense på kr 20 000 på tvers av alle sine spill. Dette er visstnok unikt. Denne type tapsgrense er viktig forebygging. Tiden vil vise om beløpet er lavt nok for at det vil utgjøre en forskjell.

 

Det handler om noe større

«Det handler om noe større» var overskriften på en kronikk styreleder i Norsk Rikstoto, Jan Petter Sissener, fikk på trykk i DN 1. mars i år. Kronikken er velskrevet og han fastslår at «en lisensmodell for pengespill i Norge ikke vil løse mange problemer, men garantert skape noen nye».

Jeg håper at også politikerne på Stortinget innser at spillpolitikk handler om noe langt større enn frie markedskrefter og individets frihet. Det handler om hensynet til de mest risikoutsatte av oss, deres pårørende og om arbeidsplasser. Pengespill er ingen ordinær vare.

Om Norsk Tippings tapgrenser

Befolkningsundersøkelsen

Link til jegspiller.no

#TaPraten

Veileder i Akan-modellen


Skrevet av: Elisabeth Ege

Direktør for Akan kompetansesenter. Siviløkonom og master i strategi og ledelse. Erfaring som rådgiver og leder fra banksektoren, bedriftshelsetjeneste og bedriftsrådgivning. Arbeidet med ledere og medarbeidere i både store og små virksomheter. De siste årene først og fremst med organisasjonsutvikling og videreutvikling av bedriftskultur. Sosialt anlagt, glad i å lese. Mor til 2 voksne jenter, konemor og matmor.