Redselen for å ta feil stopper mange nødvendige samtaler - slik unngår du å ta feil | Akan.no

Redselen for å ta feil stopper mange nødvendige samtaler – slik unngår du å ta feil

Publisert: 28.04.2020

Når vi i Akan hevder at du ikke tar feil i den nødvendige samtalen, forutsetter vi at det er fakta i bekymringen og ikke tolkninger som beskrives. Rene faktabeskrivelser bryter med hvordan de fleste av oss normalt forholder oss til observasjoner, informasjon og sanseinntrykk; vi tolker, oftest uten å være klar over det.

Under kurs i «Den nødvendige samtalen» setter jeg meg ofte foran deltakerne med armer og ben i kors, og blikket vendt ned. Så ber jeg om å bli beskrevet. Vanlige beskrivelser er ‘lukket’, ‘anspent’, ‘avvisende’ og liknende.

 

Vi overser det åpenbare

Helt unntaksvis kommer beskrivelsen jeg startet med her, altså fakta, armer og ben i kors, og blikket vendt ned. Ingen er uenige i den beskrivelsen, og det er nettopp det som er poenget; å gi en beskrivelse vi kan enes om, som forener. Grunnen til at denne beskrivelsen ikke kommer umiddelbart er slett ikke at den er for vanskelig, men paradoksalt nok motsatt, at den er for oppe i dagen, for enkel. Vi overser og tenker (eller grubler og fantaserer) oss bort fra det åpenbare.

Filmen «Tid for en samtale» i Akans «Dilemmaverktøy» viser denne enkelheten. Lederen gir medarbeideren tilbakemelding om gjentatt mandagsfravær, samt at han er fraværende i arbeidssituasjonen. Kun dette, men vektlagt og sagt flere ganger. Det holder. Han har garantert satt i gang tanker og følelser i medarbeideren. Og skulle det vise seg ikke å dreie seg om rus og/eller avhengighet har han ikke sagt noe feil. Lederen beskriver kun fakta. (Husk bare alltid å avtale en ny samtale, det gjør ikke lederen i filmen.)

 

Tolkninger kan bli oppfattet som grunnløse anklager

Helt vanlige ord kan stå i veien for tillit og dialog. Dette gjelder særlig hvis ordene har en betydning som kan fremkalle skyldfølelse eller skam og i tillegg går utover det mottakeren kan identifisere seg med. Jeg kan eksempelvis beskrive en observasjon av en medarbeider som sitter med lukkede øyne i et møte som ‘å sove’ (som kjent er det jevnt over ikke akseptert å sove på jobb her til lands, selv om ideen om å åpne for en ‘powernap’ i ny og ne er god), men det vet jeg strengt tatt ikke. Fakta er de lukkede øynene. Å hevde at medarbeideren har sovet er å trekke en slutning det ikke er grunnlag for, som kan medføre at medarbeideren opplever seg grunnløst anklaget. (Eventuell snorking eller hode som faller ville i denne sammenhengen vært å betrakte som fakta.)

 

Økte muligheter for å lykkes

Tilsvarende er det forskjell på å hevde at noen har vært sint (som kan være tabu og fremkalle skyldfølelse og skam) og eksempelvis å hevde at vedkommende har hevet stemmen og satt fingeren i bordet. DET er rene fakta. Og hvem vil ikke kjenne det problematisk å bli beskrevet som sløv, fjern, sur, irritabel eller aggressiv? (Selv om vi med rette kan mene at medarbeideren har vært det!)
Er det ikke bare helt unntaksvis at vi møter noen som er så sensitive at de reagerer på slike nyanseforskjeller, vil nok noen kunne spørre. Jeg tror ikke det. I den nødvendige samtalen er ofte økt sårbarhet og varhet for mulig kritikk fremtredende, og vi risikerer intet annet enn økte muligheter for å lykkes ved å ta disse hensynene.

Å bli kommet i møte med en beskrivelse av oss selv som vi kan være enige i, trygger og bygger tillit, selv om grunnlaget er en bekymring.

Vi bistår gjerne konkret på chat og veiledningstelefon 22402800. Lykke til!


Skrevet av: Trygve Fredrik Myhren

Trygve Fredrik Myhren er seniorrådgiver i Akan kompetansesenter. Han har tidligere arbeidet i Senter for inkluderende arbeidsliv, i konfliktråd, på ressurssenter for unge voksne, og i kommunikasjonsbyrå. Han er utdannet siviløkonom og gestalt-/psykoterapeut.